Små Gleder

Den beste starten på helgen...

2010-11-06T16:05:00.000+01:00

Blomster på døren...

Verdens nydeligste bukett, og et kort med ord som treffer rett i hjertet..
Jeg blir stum av slik hjertevarme og omtanke.
Smiler fra øre til øre.
For en fantastisk start på helgen!
♥

Ønsker alle en strålende helg!

Hjertelig hilsen

Om hverdagsromantikk og selvmedlidenhet...

2010-11-03T13:19:00.000+01:00

Ok da, jeg får vel bare innrømme det... Jeg har syntes fryktelig synd på meg selv en stund nå.

Joda, jeg er nyoperert med beskjed om å ta det med ro - men jeg har vel kanskje tøyd den strikken litt vel langt ved å formelig la meg gro fast i sofaen.
Matlaging og matlyst har, som jeg skrev i forrige innlegg, vært under pari... Og kanskje enda verre...
Jeg er altfor godt oppdatert på hva som skjer på tv - særlig i såpeverdenen. Har fnist mye og godt av frisyrer, klær og elendige replikker... Men når jeg etterhvert er fullt oppdatert på hva som går når på hvilken kanal... Hva som er plottet i de forskjellige seriene... Og hva de forskjellige karakterene heter... Da begynner det å nærme seg overdosenivå!

Men i går klarte min kjære å børste støvet av meg. Halte meg bort fra puter, pledd og såpeserier på tv. (Det var ikke fritt for at det kom noen protester.. *kremt*)
Fremdeles under påvirkning av alle såpeseriene, så skulle jeg nå kanskje ha tatt en spansk en, og skrevet at vi tok på oss regntøy for å gå ut og hoppe i sølepyttene... Eller noe sånt...? *ler*

Sannheten er vel nesten så langt fra såpevirkeligheten som det går an å komme. Vi dro fra møbelbutikk til møbelbutikk for å se på utvalg og sammenligne priser, da vi lenge har vært på jakt etter noe nytt til stuen.
(De som kjenner mannen min, og vet hva han innerst inne synes og mener om møbel og interiørbutikker vil vel si at dette egentlig var ganske romantisk gjort., særlig med tanke på hvilket mareritt det er å gå i sånne butikker med meg, som er gammel interiørblogger... . ;-))

Tur i regnet eller møbelbutikkrunde.. Sannheten er at det var utrolig godt å bare komme seg en tur ut av døren. Typisk nok fant værgudene ut at de virkelig skulle sette inn støtet sånn omtrent da vi parkerte. Etter en kort springmarsj til døren var vi akkurat sånn passe gjennomvåte. Akkurat nok til at det bare var å vrenge av seg klærne, hive seg inn i en varm dusj, tulle seg inn i et varmt pledd og fyre opp i ovnen. Hverdagsromantikk på høyt nivå :-)

Etter å ha fått varmen i meg igjen ble jeg sulten. Ikke bare sånn "uff, nå må jeg ha i meg ett eller annet - tror det er noen koteletter i kjøleskapet" sulten, men ordentlig sånn "jeg har lyst på noe ordentlig god mat - hva kan jeg lage" sulten.
Som sagt så gjort, så i går ble det en slags "Shepherds pie" variant, med blomkålmos istedenfor potetmos på toppen. Har ikke noen oppskrift å legge ut da den ble laget litt på måfå etter hva vi hadde i hus. Godt ble det ihvertfall! :-)

Kvelden ble avsluttet med en god film, i skjæret fra masse stearinlys. :-)

Takk til min kjære som klarte å riste meg ut av dvalen!♥
Det har vært nok sutring og "stakkars meg" for lange tider fremover nå! :-)

Hjertelig hilsen

Dårlig matlyst og mangel på fantasi...

2010-11-01T13:10:00.000+01:00

Må ærlig innrømme at matlysten ikke er den beste om dagen. Ikke orker jeg å stå foran komfyren og kokkelere i det uendelige heller. Har levd lavkarbo, men det har vært en svært lite spennende variant. Dessverre ikke den sunneste maten heller.

Der jeg før hadde tydd til Fjordland og ferdigpizza har det nå gått i karbonader (ferdig fra butikk), koteletter og fransk fiskegrateng. Minst mulig dilldall. Bare å varme i ovnen eller på plate. Tilbehør har vært kål, kål og mere kål (stuet, smørdampet eller som coleslaw) Nå begynner jeg ærlig talt å gå litt lei...

Er det noen som har tips om god lavkarbo-mat som går kjapt å lage? Tar i mot alt med stor takk! :-)

Hjertelig hilsen

Om å stikke fingeren i jorda...

2010-11-01T12:16:00.000+01:00

Fikk en kommentar på det forrige innlegget mitt som jeg tenkte jeg ville svare ordentlig på.

Anonym sier:

"Mulig at du synes jeg er frekk, men jeg skjønner ikke hvordan du kan være fornøyd med å ende opp med en vekt som fremdeles sier at du er overvektig? Er det bare meg, eller er ikke poenget med å slanke seg å ende opp som normalvektig??"

Jeg synes ikke du er frekk Anonym. Faktisk synes jeg at du har et godt poeng!

Men hvem eller hva er det egentlig som bestemmer om når noen er normalvektig?

Noen sier at BMI er det rette å forholde seg til, mens andre hevder at BMI som målingsverktøy ikke fungerer fordi det ikke tar hensyn til for eksempel kroppsbygning og muskulatur. Andre igjen hevder at det kun er omkrets rundt midjen som er av virkelig betydning... Hva skal man så egentlig forholde seg til??

Som om ikke forvirringen rundt BMI er nok, så har vi jo også en skjønnhetsindustri som mener mye og mangt om hva vi skal veie. Det er vel ingen som sier at man er direkte tykk om man ikke passer klær i size zero, men det skapes en forventning rundt hvordan selve idealkvinnen skal se ut. Selv om man ikke har noen catwalk-ambisjoner så lar vi oss jo påvirke. Ønsker vi ikke alle innerst inne, å være den best mulige utgaven av oss selv? Det er ihvertfall det blader, magasiner og tv til en hver tid forteller oss at vi bør være opptatt av.

Jeg kan definitivt skrive under på at jeg har latt meg påvirke og definere. I tenårene stirret jeg meg blind på et tall som sa hvor mye jeg burde veie i forhold til høyden min, og jeg ville gjerne veie litt mindre enn det også. At det var et fordømt slit å komme seg ned dit, og at jeg spratt opp i vekt igjen så fort jeg slappet litt av på regimet, betraktet jeg som svakhet. Jeg var ikke bra nok i egne øyne hvis jeg veide over et visst antall kilo.

I etterpåklokskapens navn ser jeg jo nå at dette var ren og skjær idioti. Jeg var slank, men fra naturens side har jeg fått en kropp som har lett for å bygge muskler, og en benbygning som er over middels. Den eneste muligheten for meg å bli virkelig tynn var å sulte meg. Det klarte jeg takk og lov ikke, men jeg stirret meg like fullt blind på dette tallet som sa at hvis jeg veide mer enn dette var jeg tykk, og sammenlignet meg med venninner med en helt annen kroppstype og bygning.

Det er lenge siden jeg sluttet å diskutere med venninner hva vi veier, og tenårene er et for lengst tilbakelagt stadium. Som jeg har skrevet tidligere, så har jeg boikottet badevekten. Mye fordi jeg ikke lenger vil la meg påvirke av det forbaskede tallet. For det finnes der faktisk ennå - riktignok moderert en smule med tanke på alder, men jeg har fremdeles en drøm om hvor jeg ønsker å være. (Jeg liker bare ikke å innrømme det..) Jeg tviler imidlertid på at dette tallet er særlig realistisk. Hvis det ikke hadde vært for at jeg ble "tvangsveid" på sykehuset så hadde jeg jo også fremdeles levd i lykkelig uvitenhet om hvor langt unna jeg faktisk er. Jeg begynner jo som sagt å bli fornøyd. Skal jeg virkelig la et tall på vekten bestemme at jeg ikke kan være det likevel??

Akkurat nå føles det riktigst å la kroppen selv bestemme hvor den vil være. Jeg vet ærlig talt ikke hvor det er, for jeg har aldri latt kroppen få bestemme før.

Så kan det altså godt være at kroppen bestemmer seg for at den trives best på et sted hvor jeg altså fremdeles er overvektig i følge BMI. Det er mulig at jeg også risikerer å få "pes" for dette hos leger med "kroppsvektfiksering" Så lenge det farlige magefettet er borte så håper jeg at jeg kommer til å klare å overhøre slike kommentarer. At jeg klarer å være fornøyd med det jeg ser i speilet, og ikke falle tilbake til "tenk på et tall" leken. Den synes jeg at jeg har kastet bort mer enn nok tid på som det er!

Hvem bestemmer - hodet eller kroppen?

2010-10-30T10:58:00.023+02:00

Det har vært stille her en stund. Grunnen til det er at jeg måtte en tur på sykehuset. Er fremdeles litt i tenkeboksen om jeg skal skrive mer om hvorfor jeg måtte dit. Må fordøye noen inntrykk og la tankene spinne ferdig i hodet først. :-)

Anyways... Jeg har altså ikke noen vekt hjemme. Det vil si - jeg har en. Den står plassert på badet, men har vært uten batteri i lange tider. Det har hendt mer enn én gang at mitt indre "slankemonster" har stirret lengselsfullt på den. Jeg vet jo at jeg har gått ned, så det er vel ikke til å unngå at jeg blir nysgjerrig..
Hvorfor la være å veie seg? Det handler rett og slett om at jeg ikke vil tilbake til det stedet hvor jeg lar meg "tyrannisere" av vekten - Lar den bestemme hvor fornøyd, eller om jeg er fornøyd med kroppen min.
Det har vært perioder hvor jeg på grensen til manisk har veid meg daglig. Kanskje mere enn det også.
100 gram opp eller ned har vært utslagsgivende for hvordan dagen min har blitt. 100 gram opp har gjerne gitt seg utslag i matveien. Jeg har tenkt en ekstra gang før jeg har puttet noe i munnen. Det er ikke bra, og er en tankegang jeg ville bort fra da jeg la om kostholdet til lavkarbo. Så altså - vekten har fått stå i fred sammen med hybelkaninene. ;-)

Men, så hender det en sjelden gang at man er nødt til å oppgi vekt. Dette var en av de gangene. *sukk* Jeg hadde en formening om hvor mye jeg veide sånn omtrentlig, men for sikkerhets skyld gikk jeg på vekten med øynene lukket. Da jeg turte å åpne dem, oppdaget jeg at min magefølelse var 5 kilo bom - ikke i min favør!
82 kg?? (Jeg hadde altså gjettet på 77)

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt satt ut. Hadde aldri gjettet at jeg fortsatt veier over 80 kg. Siden jeg hadde vært fastende i 12 timer så kan jeg ikke skylde på mageinnhold eller mye vann i kroppen heller ;-)
Det komiske var at hverken legen eller sykepleieren trodde helt på det tallet heller, så de fløy opp på vekten begge to (ikke samtidig, hehe) for å kontrollveie... Og, joda - det stemte. :(

Måtte ha en aldri så liten realitycheck med meg selv etter at jeg kom hjem. 82 kg betyr at jeg har en Bmi på 27, som per definisjon betyr at jeg fremdeles er i klassen overvektig. Men det at jeg nå VET, endrer det egentlig på noe som helst?? Etter noen intense indre diskusjoner med meg selv *ler* så klarte jeg å dempe trangen til å styrte ut og kjøpe nye batterier til badevektspetakkelet. ;-)
Jeg må prøve å beholde fokuset på at jeg faktisk begynner å føle meg komfortabel i min egen kropp. Midjemålet mitt er nå 84 cm - hvilket vil si at jeg er 4 cm over det jeg hadde satt meg som målsetning. Neida, det gjør ingenting om jeg mister noen kilo til. Ingen vil beskylde meg for å se utsultet ut om jeg gjør det, men å begynne å strebe etter idealvekt eller Bmi - det lar jeg ligge.

Jeg har rett og slett bestemt meg for å la kroppen selv bestemme hvor den vil være. Om det så betyr 5 eller 10 kilo ned, eller kanskje bare 2. Mitt indre "slankemonster" kommer garantert til å fortsette å protestere. Stirre lengselsfullt på badevekten og forlange å få vite... Mulig at jeg bare hiver hele vekten ut vinduet, for hverken den eller "slankemonsteret" skal få lov til å ha noen innflytelse på meg igjen!

Har du et sånt "slankemonster" som prøver å ta over styringen? :-)

(Bilde fra Google)

Hjertelig hilsen

Om å steke i sitt eget fett...

2010-10-02T15:19:00.000+02:00

Formen er ikke på topp i dag så jeg surfer nettet uten noe særlig mål og mening. Havner tilfeldigvis innom en av disse sidene som refererer til en eller annen forskningsrapport hvor lavkarbo ikke kommer særlig heldig ut.

Jeg glemte dessverre å ta vare på lenken der jeg fant rapporten, men det er da heller ikke poenget. Jeg følger kostholdsdebatten som pågår med stor interesse, men overlater til bedre kvalifiserte stemmer enn meg å dissekere alle disse mer eller mindre seriøse diskusjonene, forskningen og synsingen vi forsøksvis får tredd nedover hodet.

Men lar jeg meg påvirke? Det var akkurat det som fikk ristet meg ut av hjernetåken et øyeblikk. Jeg leste om at sjansen for å dø av hjertesykdom var prosentvis så og så mye høyere på et lavkarbokosthold enn det motsatte. (Grov forenkling selvsagt.) Kreft var også nevnt. I brøkdelen av et sekund tenkte jeg "Oj!"

Det er noe med ord som kreft og hjertesykdom som setter en støkk i meg. De er på sett og vis så endelige. Ikke nødvendigvis en dødsdom, men varsler om en lang og beintøff kamp.

Jeg får summet meg. Blir småforbannet over at jeg faktisk har latt dette gå inn på meg.
Det er ikke slik å forstå at jeg vanligvis får hetta bare jeg leser ordet kreft, men det var noe med måten det var lagt frem på (og sikkert også dagsformen min) som fikk meg til å reagere. Fikk inderlig lyst til å sende en spydig mail til bloggeren som har lagt ut denne rapporten i en triumferende "hva var det jeg sa??" kontekst.

Istedenfor å sende en provosert mail, lager jeg en aldri så liten mental huskelapp til meg selv for fremtiden...

Når jeg leser slike rapporter (eller annen skremselspropaganda) skal jeg alltid huske på å tenke min egen situasjon inn i sammenhengen.
Med det mener jeg: Er det virkelig sannsynlig at jeg har større sjanse for å dø av for eksempel hjertesykdom nå, enn da jeg veide 120 kg? Kolesterolet var skyhøyt. Triglyseridene sprengte skalaen og energinivået mitt var lik 0 (Bare for å nevne noe.)
Etter fire måneder på lavkarbo er jeg tilnærmet normalvektig, de skyhøye verdiene er på god vei nedover - og jeg har så smått begynt å merke at jeg har fått energi til å kunne være i mere aktivitet...

Hva tror du?

Jeg vet ikke, men velger så definitivt å fortsette å leve med den livskvaliteten jeg føler at jeg har nå. :-)
De som mener at de sitter med en bedre fasit, får bare holde seg fast i troen på at valget mitt betyr at jeg kommer til å steke i mitt eget fett. Dem om det!

Én kokk kan lage mye søl...

2010-09-30T19:39:00.000+02:00

Jeg skrev visst noe om muffins i går... *host* De ble vel ikke heeelt slik jeg hadde tenkt. Gode forsåvidt, men ikke akkurat en fryd for øyet. Tror jeg må prøve meg frem noen ganger til før jeg tar sjansen på å legge ut en oppskrift! *ler*

Det er ikke til å stikke under en stol at det har blitt mye prøving og feiling (les: søl) på kjøkkenet etter at jeg la om kostholdet. Nå skal det sies at jeg i utgangspunktet aldri har vært noen stor kakebaker. Det har nok litt med å gjøre med at jeg ikke er så flink til å følge oppskrifter til punkt og prikke. Blir litt sånn "man tager hva man haver" i kjøkkenskapet.. Litt av ditt og litt av datt. Det kan forsåvidt funke greit nok, men på dette nye kostholdet følger det jo som kjent med noen nye og ukjente ingredienser som feks JBK og Fiberhusk, mens hvetemel og gjær, som har vært følgesvenner siden barndommen, for lengst har blitt forvist til søpla.

Dette har blant annet resultert i en vaffelrøre som mest av alt minnet om pudding, og som tøt ut av vaffeljernet på alle bauger og kanter. Resultatet minnet mest av alt om tynn papp med en slags smak av vaffel... Ok, lese oppskriften ORDENTLIG neste gang med andre ord... *ler* Også var det noe med noen lapper som minnet mer om noe ubestemmelig stekt grøt. (Men de har jeg allerede fortrengt.. )

Med tanke på at jeg ikke er noe flink til å lese dem så skulle en kanskje ikke tro at jeg bruker noe særlig tid på å lete etter nye oppskrifter, men det gjør jeg faktisk. Tråler nettet og kokebøker etter inspirasjon. Leter både etter nye retter, og ikke minst nye (lavkarbo) måter å lage "gamle" retter på.
Jeg har jo skrevet om før at jeg sliter litt med frokosten, og ble kjempeglad da jeg fant en grei oppskrift på müsli....
Hadde jeg bare LEST oppskriften så hadde den sikkert blitt riktig god. Lukten av svidd müsli henger fortsatt i nesen. "Stekes til den blir tørr" leste jeg. Synes det tok litt lang tid men... Da den endelig var tørr var den også mørkebrun og smakte kull *grøss* Først da leste jeg... "Stekes i ca 10 min på 225 C.... Tørkes videre på 60-70 C hvis nødvendig" Det antydes fra bakgrunnen her at jeg burde vurdere å skaffe meg briller... *hmpf*;-)

En ting som jeg imidlertid har hatt suksess med, er fuskingen med te-kake oppskriften.
Vet ikke hvor smart det var, for nå får jeg nemlig ikke ha dem i fred lenger fra min delvis høykarbospisende mann... *ler* De er gode i seg selv, men siden jeg gjerne vil ha dem så tørre, og så brød-smakende som mulig så har jeg byttet ut noe av kruskaklien med mandelmel. Litt mindre karber, og bedre konsistens og smak :-) Lagde noen her om dagen med Philadelphia med paprika og løk... De forsvant nesten før jeg rakk å ta dem ut av ovnen. Anbefales! :-)

Jeg er ikke av dem som tar jula på forskudd, men tanken på at jeg burde ha et litt større repertoar på bakefronten før den tiden kommer enn grøtlapper og muffins har allerede slått meg *ler*
Har du noen gode tips eller oppskrifter å dele? :-)

Hjertelig hilsen

Rykk tilbake til start...

2010-09-29T14:19:00.000+02:00

Det har blitt lenge siden forrige innlegg.

For å gjøre en laaang historie kort; jeg møtte den berømte veggen (igjen)

Full av pågangsmot (og overmot) gapte jeg over alt for mye på en gang da jeg var tilbake etter ferien, og kroppen min skjønte antageligvis ikke bæret av hva jeg holdt på med...

Etter over to uker med nok søvn, mosjon hver dag, riktig mat og 0 stress, så var det ikke noe sjakktrekk å gyve løs på bunkene på jobb med dødsforakt. Overtid, overtid, overtid, lite søvn og for lite mat.

Blodsukkeret mitt føk i været, og kroppen min gikk rett og slett til streik.

På den positive siden kan jeg si at jeg har fortsatt å holde meg til lavkarbo. Uansett hvor slapp, trøtt og dårlig jeg har vært, så har det ikke fristet å falle tilbake til gammelt høykarbo-kosthold. Jeg har riktignok trappet litt opp på karbohydratene, men det er i form av nøtter og mere grønnsaker - ikke som brød, pasta og godis.

Nå tar jeg en dag av gangen. Tilfører kroppen viktig næring og energi, og prøver å få nok søvn igjen. Det har vært litt tungt å måtte erkjenne at jeg nok dessverre ikke blir medisinfri i overskuelig fremtid. Og at jeg til tross for veldig gode resultater på lavkarbokosthold dessverre ikke kan helt hoppe bukk over at jeg har et par diagnoser som jeg antageligvis aldri kommer til å bli helt frisk av. Mye bedre, men ikke frisk.

Nå har jeg på tro og ære lovet min kjære fastlege, at når kroppen er litt mere ovenpå... Da SKAL jeg begynne å trene... *sukk* Lovet er lovet, så da er det vel ingen vei utenom.;-)

Nå skal jeg imidlertid ikke trene, men lage muffins. Kommer tilbake med resultatet hvis det blir sånn noenlunde vellykket... ;-)

Hjertelig hilsen

Without bread??!! - På diett i "syden".... :-)

2010-09-04T14:27:00.000+02:00

Jeg har vært i Hellas mange ganger, men dette var første gang etter at jeg la om kostholdet. Hadde som målsetning å fortsette å leve så ketogent som mulig, men visste at det ville by på noen utfordringer. Noen av disse var jeg klar over på forhånd, mens andre førte til noen episoder vi kommer til å smile godt av lenge.. :-)

Jeg hadde jo en tanke på forhånd om at vi skulle lage noen måltider "hjemme". Det gjorde vi da også, men ikke noe i nærheten av så mye og ofte som jeg hadde sett for meg. Hvem har lyst til å bruke masse tid på å kokkelere, på noe som minner mest om et hybelkjøkken, når solen steker utenfor og stranden frister med hvit sand og deilig badevann? Ikke jeg ihvertfall! :-)

Utfordring 1: Å handle mat.
Egg og bacon er greit, men å prøve seg på å lese innholdsfortegnelser på andre ting funker ikke så bra når det er på gresk.:-) Ble litt overrasket over hvor mye lettprodukter som fantes. Måtte lete som en gal for å finne "full fat" varianter av bla. gresk yoghurt og ost. Har det vært litt mange GR inspirerte turister på ferie der tro? ;-)

Utfordring 2: Spørre om hva retter inneholder på spisesteder.
Jeg hadde ikke store forhåpninger om å få en lang liste over hva en rett inneholder, men trodde på forhånd at siden det etterhvert finnes så mange mennesker med forskjellige typer allergier og intoleranser, at det ikke ville by på problemer å spørre om en saus inneholdt feks sukker og mel.
La meg si det slik... Det droppet jeg fort. Ble et voldsomt spetakkel med flying ut og inn av kjøkkenet. Lange diskusjoner med kokken som resulterte i at jeg av og til fikk svar på det jeg spurte om, men som regel så fikk jeg svar på noe helt annet, eller ikke noe ordentlig svar i det hele tatt. Mannen min var så flau at han hadde mest lyst til å grave seg ned.. ;-)

Utfordring 3: Å bestille uten...
Her ble det mange morsomme episoder, men for at dette ikke skal bli en eviglang avhandling så skal jeg nøye meg med én av dem:
Vi bestiller middag. Mannen min bestiller først. En helt vanlig rett fra menyen, uten noen dikkedarer.
Jeg bestiller kylling souvlaki, men lurer på om det er mulig å få litt agurk og tomat istedet for ris og pommesfrites, som er det vanlige tilbehøret? Det blir stille. Servitøren ser en smule forfjamset ut. Han spør minst tre ganger om han har forstått det riktig og jeg bekrefter.
Servitøren forsvinner ut på kjøkkenet med bestillingen. Etter få minutter dukker han og kokken opp i døren mens de gestikulerer og diskuterer på gresk, samtidig som de kikker i vår retning... Jeg begynner å bli litt småflau.
Jeg får maten min, alt er akkurat slik jeg bestilte... Men mannen min stakkar, han får ingenting.
Det viser seg at i all oppstandelsen over min "merkelige" bestilling, så har servitøren helt glemt at mannen min også har bestilt.
Stor oppstandelse (igjen)... Betuttet servitør, sint sjef... heftige diskusjoner på gresk. Vi var så flaue at vi hadde mest lyst til å synke i jorden.. *ler*
Det ordnet seg... Men, det fristet ikke så veldig å gjenta den "suksessen", så fra da av droppet jeg å prøve meg på noen "med og uten" bestillinger, og lot tilbehøret pent ligge igjen på tallerkenen. :-)

Klarte jeg å spise ketogent? Ikke akkurat....

Det ble etterhvert viktigere å bare klare å styre unna de verste karbo-bombene. Jeg har kost meg masse med god mat og vin. Har spist meg god og mett. Ikke hatt store blodsukkersvingninger. Ble ikke oppblåst, dårlig, eller full av vann. At jeg antageligvis ramlet ut av ketose ( har ikke testet enda ) det får nå så være. :-)

Hva har jeg da egentlig spist? Masse grillet, stekt og kokt kjøtt og fisk i alle tenkelige varianter. Gryteretter, grillspyd... min favoritt "Mixed grill". Stort sett med gresk salat eller lignende til. Porsjonene var som regel så digre at jeg ikke hadde noen problemer med å bli mett, uten å forsyne meg av risen og pommesfriten som fulgte med. :-)
Omeletter og egg og bacon i mengder. Det har også blitt noe tapas lignende med bla. spekeskinke, salami og ost.
Gresk yoghurt med frukt... Fy fy med frukten, men gud så godt! :-)
Nøtter i diverse varianter. Kjekt å ha med i veska, og som snacks på balkongen sammen med medbragt mørk sjokolade fra Norge... Mmmm!
Vin... Tørr rødvin... Både ett, to og tre glass... *Lykke*
Jeg har drukket frappè, uten sukker men med melk, til det nærmest skvulpet ut av ørene på meg... *ler* Kan ikke tenke meg noe bedre i varmen! Hva slags melk? Aner ikke. Fikk meg aldri til å spørre, hehe.

Hva med det jeg drasset med meg fra Norge... Fikk jeg noen bruk for det? Posen med sukrin ble med hjem igjen uåpnet. Hadde med to plater med 85 % mørk sjokolade. Det angret jeg definitivt ikke på, for jeg kom ikke over noe lignende på stedet. Noen Atkinsbarer hadde jeg også med i kofferten. Liten vits å ha dem i vesken for de smeltet før vi rakk ut døren, men de var også kjekke som et kjapt mellommåltid eller som alternativ snacks på kvelden.

Alt i alt så synes jeg det har gått over all forventning! Jeg føler ikke at jeg har forsaket eller nektet meg noe jeg har hatt lyst på. Jeg har nok ikke helt klart å få i meg like mye fett som i mitt normale kosthold, men den eneste bivirkningen jeg har hatt, om man kan kalle det det, var at jeg måtte bruke 3-4 dager på å trappe opp igjen på fettet etter at vi kom hjem. Ble litt uggen de første par dagene da jeg "pøste på" som normalt.
Nå er alt tilbake til normalen igjen :-)

Noe du lurer på? Har du levd på lavkarbo i ferien?

Hjertelig hilsen

Ferien er over...

2010-08-31T09:15:00.000+02:00

Tilbake fra ferie...

Full av inntrykk. Lengter allerede tilbake. Om ikke annet så til sol og varme! :-)

Klarte ikke å vente lenge med å finne frem målebåndet... Vet ikke helt hva jeg hadde forventet meg, men regnet med at jeg ihvertfall hadde stått på stedet hvil...

Siste måling var 91 cm rundt midjen - nå målte jeg 89! Jippi!! :-)

Kommer snart tilbake med et innlegg om min erfaring om å leve på lavkarbo i "syden". Det var en opplevelse i seg selv.. ;-)

Hjertelig hilsen

Oh Joy!

2010-08-14T12:05:00.001+02:00

Ingen spesiell anledning, men jeg fikk så lyst til å bake. Surfet litt rundt på nettet etter en passende oppskrift, og kom over denne fristelsen på LCHF-bloggen. (Hele bloggen er forøvrig full av fristelser!)

Jeg er ingen stor kakebaker, men dette gikk som en drøm... Og resultatet... I'm in heaven! :-) Kaken var en kjempesuksess. Alle, uavhengig av om de spiser høy (hehe, ikke som i gress altså;-)) eller lavkarbo elsket den.♥

Beklager urdårlig mobilbilde, men hvis du følger linken til oppskriften så finner du noen mye bedre der.

Eneste lille skåret i gleden... Sjokoladen i kaken ga meg litt mere blodsukkerstigning enn jeg har hatt på en stund, så hvis du har Diabetes er det greit å ta dette med i betraktning. Men for all del, det var det så absolutt verdt! :-)

Hjertelig hilsen

I morgen, i morgen, men ikke i dag....

2010-08-13T09:41:00.001+02:00

Bildet har forøvrig ingenting med resten av innlegget å gjøre :-)

Jeg har lenge hatt en plan - en plan for hvordan kostholdet mitt skal bli enda bedre. Det er bare det at jeg har en tendens til å være verdensmester i å utsette... Ihvertfall er det enkelte familiemedlemmer som hevder det *kremt*

Ikke at kostholdet er så dårlig slik det er nå, men jeg ser at det har blitt et mønster i matveien som jeg ikke helt liker. Det blir mye den samme maten som går igjen.

Jeg elsker å lese kokebøker. Kan surfe på nettet i timevis etter nye oppskrifter. Bruker gjerne mye tid på kjøkkenet med eksperimentering av nye retter. Mye prøving, og ja - definitivt også en god del feiling ;-)

Men dette skjer stort sett i helgene. I hverdagen så har jeg, som helt sikkert de aller fleste andre, ikke allverdens tid til rådighet. Når jeg står der foran kjøleskapet med rumlende mage, og med familien sirklende kjøkkenet som sultne gribber, se da er fantasien og eksperimenteringslysten ikke på topp.

Koteletter og kjøttdeig er faste travere. Altfor lite fisk, og altfor lite variasjon i det store og hele.

En annen ting er dette med rester. Der er jeg håpløs. Gremmer meg hver gang mat går i søpla, og lover bot og bedring. Så langt har det bare blitt med tanken... Det var dette med utsettelser igjen da * sukk*

Men... Nå er jeg i gang! :-)

Holder på med å lage meg et oppskriftshefte. Her samler jeg haugevis av fine oppskrifter jeg har funnet på nettet og i kokebøker. Kategoriserer dem etter "Frokost", Lunsj", "Forrett og småretter" "Middag" "Dessert" "Brød og kaker" osv. Når dette er gjort skal det planlegges ukesmenyer med utgangspunkt i oppskriftsheftet.
Forhåpentligvis klarer vi da å handle EN gang i uka, og jeg burde også klare å bli mye bedre på å planlegge bruk av restemat. (Håper jeg...)

Når vi er tilbake fra ferie skal alt være klart. Jeg ønsker meg en pang-start på høsten med masse god, velsmakende og variert mat.. Hver dag! :-)

For å være helt ærlig så har vi prøvd dette med ukesmenyer tidligere, men det var før kostholdet ble lagt om.
Det fungerte bra en stund - men så sklei det dessverre ut.
Delvis fordi formen min ikke var så bra. Jeg er dårlig på planlegging når hodet ikke fungerer, men også fordi jeg var litt for ambisiøs når det gjaldt noen av middagene vi skulle ha midt i uka. Orket ikke å gjennomføre og tydde til noe lettvint istedet. Har ikke tenkt å gjøre samme feilen denne gangen. Middager på ukedager skal være enkle og ikke ta for lang tid, så får heller den mere "avanserte" matlagingen vente til helgen. :-)

Så. Hvordan er det med deg? Er du flink til å planlegge måltider og handling, eller tar du det etter innfallsmetoden?

Hjertelig hilsen

I kofferten....

2010-08-12T08:12:00.000+02:00

Ferien nærmer seg med stormskritt...

Siden jeg øver meg på å bli en listeskriver (les forrige innlegg) så har jeg nå brukbar oversikt over hva jeg kan, bør og må ha med...

Men... Så var det dette med maten da... Jeg vurderer å ta med en pose sukrin og en pakke med fiberhusk. Vi skal med andre ord lage litt mat selv, og jeg vet av erfaring at det er begrenset hva man får kjøpt i minimarkedene i nærheten av der vi skal bo. Har ikke tenkt å bruke ferien på å lete land og strand rundt etter noe som ligner en helsekostbutikk, eller reise med buss en time for å komme til et supermarked med stort utvalg.

Er det noen som har erfaring med å reise med sånne produkter i kofferten? Vet om de som reiser med knekkebrød og pålegg på tube, men dette blir jo litt annerledes.
Risikerer man å bli stoppet i tollen, mistenkt for å innføre skumle ting i pulverform? ;-) Haha, DET skulle tatt seg ut! (Da tror jeg ikke mannen min vil dra på tur med meg flere ganger!! ;-))

Neida, det er ikke noe must. Går slettes ikke av skaftet om jeg må klare meg uten, men siden jeg først er så godt i gang med denne planleggingen så skader det jo ikke å spørre... :-)

Anyone?

(Bildet funnet på Google en gang. Har mistet url dessverre!
Håper ikke noen blir fornærmet over at jeg bruker det..)

Skal nok definitivt ikke gå sulten uansett..... :-)

Hjertelig hilsen

Mål og mening.

2010-08-10T17:42:00.004+02:00

Hensikten min med å legge om kostholdet var i hovedsak for å få bedre helse.
Nøyaktig hvor mange kilo jeg går ned er ikke så viktig (prøver jeg iherdig å overbevise meg selv om)...men hallo... jeg klager ikke akkurat over at klærne har blitt større.. :-D

En smule nysgjerrig på hvordan jeg ligger an blir jeg jo... Men istedet for å kjøpe meg en vekt så har jeg tatt i bruk målebåndet. Målsetningen er å få midjemålet ned til under 80 cm, og dit har jeg et stykke igjen.

23/6 - Midjemål 104 cm
10/8 - Midjemål 91cm

Neste måling blir etter ferien... Det blir spennende å se om det er noen forandring... Og i hvilken retning ;-)

Hjertelig hilsen

Stress...

2010-08-10T11:25:00.002+02:00

Hvordan takler du stress?

Jeg har dessverre utrolig lav terskel når det gjelder stress. Virker omtrent på samme måten som med høyt blodsukker: Jeg blir hyper og kan få unna ting i en rasende fart, faktisk med konsentrasjonen på topp....
Men etterpå.. Da kommer smellen. Det er som om noen har slått meg i hodet med noe hardt. Kroppen vil bare hvile, og hodet slutter å fungere.

I dag er en sånn dag. Hodet er fullt av bomull og kroppen nekter å samarbeide. Jeg visste at det ville komme, for jeg vet godt at jeg har gapt over litt for mye i det siste :-(

Jeg vet også at det er mye jeg kan og burde gjøre for å mestre stress bedre...

* Bli en listeskriver
* Begynne å trene
* Få nok søvn
* Drikke mindre kaffe

Men for å være helt ærlig så blir jeg litt stressa bare av å tenke på alt jeg burde... ;-)

En ting jeg har lovet meg selv at jeg SKAL bli flinkere til er dette:

Ta meg tid til å nyte noen flere solnedganger. :-) Helt gratis... Krever ikke noe utstyr... Og er deilig avslappende. (Særlig hvis det er i verdens beste armkrok) ♥

Hjertelig hilsen

Dagens frokost (ehh... lunsj)

2010-08-08T11:56:00.001+02:00

Så var det denne frokosten igjen da... *sukk* Der sliter jeg fortsatt!
Dagens viktigste måltid meg her og der, jeg får det bare ikke til!

Fikk et foredrag av legen om at det var viktig å få i seg fett på morgenen. Jada, masa... Jeg hører hva du sier..;-)
Har prøvd meg frem med ymse varianter, men det viser seg å være et aldri så lite problem at jeg ikke er spesielt glad i egg...

Hardkokte egg med smør?... Vil bare ikke ned! Egg og bacon?... Til lunsj ja, men tidlig på morgenen blir jeg bare kvalm. Omelett? Samme sak...

Eneste lyspunkt på frokostfronten er at jeg nå klarer å drikke te med Cocosa. Det er alltids noe! :-)

Kom over en oppskrift på frokostpannekake hos Lena Beatrice som måtte prøves!

2 egg og 2 dl fløte gir 2 tynne pannekaker... Men for å være ærlig så smakte det litt mye omelett etter min smak. I dag ble det et nytt forsøk, men denne gangen hadde jeg oppi 1 ts sukrin for å få litt mere pannekakesmak, og 2 ts fiberhusk for å få litt konsistens. Slik ble resultatet:

Litt lefsete sier du? Hehe, jo det stemmer nok. Jeg er nok ingen pannekakesteker for da jeg skulle snu herligheten så revnet den i to. Den andre pannekaken ble mye bedre, men da var jeg så sulten at det ble ikke tid til å ta flere bilder.. *ler* Det smakte ihvertfall kjempegodt - definitivt pannekake og ikke omelett! :-)

Hjertelig hilsen

Har du dessertmage?

2010-08-07T11:36:00.000+02:00

Jeg nedstammer fra slekten Glupsk... Iallefall når det kommer til desserter og kake.

Så lenge jeg kan huske, så har kake, sjokolade og dessert blitt nøye utporsjonert. "Hvor mange er det til hver?" har ikke vært noe uvanlig spørsmål når noe godt har blitt satt frem på bordet.

Nå høres vi kanskje mere ut som slekten Gjerrigknark enn Glupsk, men hele utporsjonerings-ritualet har vist seg å være helt nødvendig. Når en haug av sultne ulver (skulle man ihvertfall tro) kaster seg over godteskål, kake, fruktfat eller hva det nå måtte være - og etter få minutter er det bare smuler igjen. Ingen slutter å spise før det er tomt, og å spare litt til i morgen skjønner vi ikke betydningen av. ;-)

En skulle kanskje tro at familienavnet vårt er Volvo, men det er langt i fra alle som er i stand til å rulle for egne hjul.;-) Noen er tykke, andre er tynne, og noen er midt i mellom, men denne forbaskede sukkerhungeren har vi tydeligvis til felles. Men det var en digresjon :-)

Om det er genetisk eller hva, det skal ikke jeg prøve å ta noen stilling til her, men så langt tilbake som jeg kan huske så har dette med dessert og kake vært et høydepunkt. Uansett hvor mett man er så er det alltid, og da mener jeg alltid plass til noe søtt etterpå. Jeg husker fremdeles da jeg var liten, og syntes at en inngiftet onkel var rar siden han rett og slett ikke orket dessert etter middag. Ikke orke? Hvordan i all verden var det mulig??

Selvfølgelig blir man etterhvert stor nok til å skjønne at vanlig høflighet tilsier at man legger bånd på glupskheten. Det tar seg rett og slett ikke ut å tømme kakefatet eller å slikke dessertbollen.. ;-) Men å ha lyst på mer... Se det er noe helt annet!

Da jeg var yngre trodde jeg at dette var noe jeg ville "vokse av meg" med tiden. Til en viss grad gjorde jeg vel det i sosiale sammenhenger... Men hjemme, bak lukkede dører så har jeg aldri kunnet ha noenting som helst i skapet. Sjokolade, kjeks, godteri... Bare tanken på at jeg hadde det liggende... Det formelig ropte på meg til jeg ga etter for suget og spiste det opp. Resultatet ble at jeg i mange år bare kjøpte inn sånne ting når jeg visste at jeg skulle ha det samme kvelden. Å ha noe på "lur" i tilfelle gjester var umulig.

Spiseforstyrrelse tenker du kanskje? Isåfall er det en medfødt variant. Saken er at jeg alltid har vært sånn. Etter hva jeg har blitt fortalt, kunne jeg knapt gå første gangen jeg ble tatt på fersken i kjøkkenskapet med en pose melis. Siden det har snoking etter sukker i skapene bare fortsatt.

Hvorfor? Ja, si det! Skal skrive mer om dette senere, men jo mer jeg setter meg inn i dette med lavkarbokosthold, desto mer sikker blir jeg på at dette sukkersuget mitt ble forverret av at jeg spiste helt feil da jeg vokste opp. Vi spiste det vi trodde var sundt... Brød i store mengder... Hadde vi bare visst! *sukk*

Nok om det i denne omgang, dette handler jo om dessert!

Nå skulle man kanskje tro at jeg nå skyr alt som minner om sukker som pesten nå som jeg har lagt om kostholdet... Men, utrolig men sant, det trenger jeg faktisk ikke!
Det skjer selvsagt ikke hver dag, og ikke hver uke heller, men av og til er det hyggelig å kunne unne seg noe litt ekstra. Jeg har laget lavkarbo varianter av pannacotta, bringebærgele med krem, ostekake og sjokoladekake. Jeg kan nyyyte min porsjon eller en liten bit med god samvittighet, og det vanvittige suget etter mer er der faktisk ikke lenger...
Og kanskje det mest fantastiske av alt... Jeg har en 85% sjokoladeplate liggende i kjøkkenskapet. Der har den ligget uåpnet i snart to måneder, og der ligger den godt til jeg har noe å bruke den til! :-)

Hva har skjedd? Jeg har ikke noe godt svar, men for meg er det praktisk talt snakk om et mirakel! Jeg gir ihvertfall lchf og et stabilt blodsukker "skylden" :-)

Av mangel på bedre bilder så legger jeg ut et av et tomt kakefat.
Kan godt si at det er etter at slekten Glupsk har vært på ferde;-)

Har du lyst på dessert med god samvittighet? I så fall kommer det en oppskrift på bringebærgele her:

Like deler Funlight saft med bringebær og vann. (Jeg brukte 2,5 dl av hver)
1 dl kokende vann
6 plater gelatin
Frosne bringebær
1 ts sukrin
3 dl kremfløte
3-4 dråper vaniljessens (eller vaniljestang)

Legg gelantinen i bløt i kaldt vann i ca 10 min
Bland Funlight og vann i en bolle.
Vri vannet godt ut av gelantinen og smelt den i 1 dl kokende vann.
Rør gelantinen ut i saftblandingen.
Ha ønsket menge bringebær i en bolle eller i porsjonsskåler.
(Jeg brukte 4 dessertskåler og hadde en liten håndfull bær i hver)
Strø litt sukrin over bærene (kan godt droppes)
Hell geleblandingen over bærene og sett i kjøleskapet i en 3-4 timer (Eller i fryseren hvis du er utålmodig;-))
Pisk krem tilsatt ønsket mengde vanilje
Server og nyyyt! :-)

Når det gjelder type Funlight saft så hadde jeg ikke bringebær da jeg laget denne sist. Prøvde med Wild Berries istedet og resultatet ble friskt og godt. :-)

Hjertelig hilsen

Oppskrift på blomkål og brokkoligrateng

2010-08-04T10:11:00.002+02:00

Har fått en mail fra en dame som lurte på om jeg kunne legge ut oppskriften jeg bruker på blomkål og brokkoligratengen jeg nevnte i et tidligere innlegg. Det kan jeg selvfølgelig! :-)

Litt sånn på slump:

1 brokkoli i buketter
1 blomkål i buketter
3 dl kremfløte
1 egg
Revet ost
Salt
Pepper
Muskatt
Hvitløk

Kok brokkoli og blomkål møre i noen minutter.

Visp sammen fløte og egg og smak til med krydder.

Legg brokkoli og blomkål i en ildfast form, og hell over fløteblandingen.

Ha over revet ost.

Stekes midt i ovnen på 200 c i 20-25 min.

La den gjerne hvile et par minutter før den serveres.

Ps: Det hender at jeg ikke koker blomkål og brokkoli. Da har jeg den rett i en ildfast form, heller over fløteblandingen og lar den stå i ovnen en ca 20 min før jeg har på ost og steker videre i ytterligere 20-25 min.

Hjertelig hilsen

Snaaart er det min tur....

2010-08-03T23:16:00.000+02:00

Aldri så lite lei og kjei om dagen...

Joda, jeg ville det selv. Ta ferie på slutten av sommeren.
Det hørtes så deilig ut... Reise avgårde når alle andre er tilbake fra ferie. Være garantert sol, sommer og badevann uansett hva slags pek det norske sommerværet skulle finne på å spille oss i løpet av sommeren...
Men, etter som ukene har gått så har jeg angret aldri så lite, selv om det har blitt en og annen langhelg i løpet av sommeren...
Trøtt og sliten, og lei av å svare "det er fortsatt en måned igjen" når hjemvendte kolleger spør om når jeg begynner ferie.

Men nå kan nedtellingen begynne for alvor... Jeg er klar.. rett og slett overmoden for ferie! ;-)

Snart så er jeg her....

Gjett om det skal bli deilig! Gleder meg som en liten unge...

Men hvis jeg skal være helt ærlig, så gru-gleder jeg meg litt også... Spent på hvordan jeg kommer til å klare dette med maten mens jeg er borte. Må snart begynne å tenke på hva jeg eventuelt skal ta med meg i kofferten, og hva kan jeg få tak i på stedet.
Skal jeg gi blaffen i karbohydratene, eller skal jeg prøve å kjøre lchf så godt det lar seg gjøre?

Kom gjerne med tips og råd! :-)

Hjertelig hilsen

Pizza ala lavkarbo

2010-07-29T09:12:00.000+02:00

Etter det tidligere nevnte besøket har jeg vært en smule matlei.

Vil ikke akkurat si at jeg har hatt en sprekk, for jeg har ikke falt for fristelsen til å kaste meg over høykarbomat, men jeg har ikke vært noe flink til å spise slik jeg bør heller.

Det har blitt noen nøtter her og noen osteskiver der. Ordentlig middag har jeg spist, men det har ikke egentlig vært noe som har fristet.

Noe av det jeg har savnet mest er pizza. Det har vært en fast helgetradisjon hos oss i årevis, men jeg har ikke turt å prøve meg på en lavkarbovariant fordi jeg har vært redd for å bli skuffet. Har lest mange oppskrifter som inneholder soyamel, og det synes jeg rett og slett smaker "høgg"

Her om dagen var det eneste jeg hadde lyst på pizza.... Så da var det bare å gi seg i gang med eksperimentering og håpe på det beste.... O lykke... Den ble faktisk kjempegod!! :-))

Bunn:
Tok utgangspunkt i oppskriften til grove tekaker.

* 3 egg
* 75 gram philadelphia ost
* 1/2 dl creme fraiche
* litt salt
* 1 ss popfiber (jeg bruker fiberhusk)
* kruskakli til røren blir tykk nok
* 1 ts bakepulver

I tillegg hadde jeg i på slump: Tørket oregano, knuste linfrø, noen solsikkekjerner.

Blandet egg, ost, creme fraiche, salt, oregano og fiberhusk til en røre, og tilsatte kruskakli, linfrø, solsikkekjerner til røren virket tykk nok. Smørte den så ut med en slikkepott på en stekeplate med bakepapir.

Forstekte bunnen i ca 7 minutter på ca190 grader. Dette for at den skal kunne bære fyllet.
Jeg bruker varmluftsovn, i vanlig ovn ville jeg ha stekt den på 200 - 225 grader litt avhengig av ovnen.

Jeg ville ha mye fyll da jeg var redd for at bunnen ikke kom til å bli noe særlig, så jeg lasset på med sånn ca...

Fyll:

* 400 g kjøttdeig
* ca 100 g smårettbacon (rest)
* 3 ss tomatpurè
* 1 liten rødløk
* 1 paprika
* salt
* pepper
* oregano
* basilikum
* hvitløk
* 1 ts sukrin
* ca 1 dl vann

Stekte bacon og kjøttdeig i stekepanne, og tilsatte løk og paprika etterhvert.
Hadde oppi tomatpurè, vann og sukrin, og smakte til med resten av krydderet. (Bruker sukrin for å unngå bitter smak på tomatpureen. men dette kan selvsagt sløyfes)
Lot sausen putre i sånn ca 20 min til mesteparten av væsken hadde fordampet slik at jeg stod igjen med en tykk "røre". Smakte til med litt mer krydder og bredte røra utover bunnen.

Det er ikke noen underdrivelse å si at jeg eelsker ost, og siden vi hadde en ost i kjøleskapet som burde brukes snarest så lasset jeg på i massevis:

Selvfølgelig er det ikke nødvendig med sånne mengder! :-)

Etter ca 20 min i varmluftsovn på 190 grader, ble det ferdige resultatet slik:

Av denne pizzaen fikk jeg 12 passelig store biter. Jeg spiste 3 stykker... og var så mett at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg etterpå! ;-) Best av alt, den mettet i timesvis.

Pizzaen ble veldig god, og den var faktisk nesten enda bedre dagen etterpå!

Nå er det sikkert noen som lurer på innhold av karber... Det vet jeg ikke, men tror ikke det er allverdens. Laget litt på slump, og har ikke brydd meg om å regne ut. Det er selvfølgelig mulig å kutte løk og paprika, og å bruke mindre tomatpurè. Det er selvfølgelig heller ikke nødvendig å ha solsikkekjerner i bunnen, men jeg er vant til å ha det i høykarbovarianten, så derfor brukte jeg det nå også. Og så trenger en selvsagt ikke så store mengder med ost som jeg "druknet" pizzaen min i.. ;-)

Her er det bare å prøve seg frem! :-)

Hjertelig hilsen

Shoppingfrustrasjoner....

2010-07-28T14:36:00.001+02:00

Tanker om klær, størrelser og shopping...

Klær skaper folk, sies det. Da jeg var på mitt aller dårligste så hadde jeg ikke ork eller tiltak til å bry meg. Gjemte meg bort i en diger genser, som helt sikkert fikk meg til å se enda større ut enn jeg var. Alt jeg orket å gjøre med håret var å gre det bakover i en stram hestehale. Antageligvis den mest tenkelig ukledelige frisyre til mitt måneansikt. Klærne og fremtoningen gjorde selvfølgelig ikke tilstanden min noe verre, men bare det at jeg ikke orket å bry meg ga selvtilliten min enda noen skudd for baugen. Jeg sluttet helt å se meg i speilet hjemme. Gikk lange omveier for å unngå speil i butikker. Skvatt høyt hvis jeg tilfeldigvis kom til å se meg i et likevel. Var det virkelig meg som så SÅ for#&%lig ut??

Da formen igjen var for oppadgående, kom interessen for klær tilbake. Jeg bryr meg ikke nødvendigvis så mye om mote, men inspirert av Trinny & Susannah så vil jeg gjerne ha klær som passer min fasong. Blir ikke så rent lite irritert og provosert over at det meste kjedebutikkene fører i store størrelser er diverse varianter av tights og teltlignende overdeler. Det er da ikke slik at alle overvektige har lik kroppsfasong? Litt variasjon må det da gå an å ha.. Vi er jo tross alt en del mennesker som ikke passer inn i størrelse 36-42!

Det ser jo så enkelt ut, når de to ovennevnte damene deler ut sjekker på 2000 pund. (Ja takk!) Og sender ufikse damer til High-Street for å shoppe klær. Ofte med snitt og fasonger jeg sjelden eller aldri har sett i noen butikker i Norge. Jeg lette som en gal en stund, for å finne en omslagstopp. Nå er de moderne, så nå finnes de mange steder, men den gang var det som å lete etter den berømte nålen. Jeg fant til slutt EN. Altfor dyr, og i en gusje-farge som fikk meg til å se (enda) syk (ere) ut. Jeg kjøpte den, men har aldri brukt den. Nå skal Fretex få gleden av å overta den.

Sikkert noen som kler gusj, bare ikke meg.

Joda, det finnes alternativer. Det har dukket opp flere gode på nettet, men da får man til gjengjeld også alt styret med å sende i retur. Har du innholdsrik lommebok (ikke bare gamle kvitteringer;-)) så finnes det også alternativer. Særlig hvis du bor i Oslo. Men jo lenger du beveger deg oppover i størrelsene, desto dårligere blir utvalget...

Men hva når man så ikke lenger behøver å handle i avdelingen for store størrelser … Da burde jo alt være bare fryd og gammen, eller..?! Etter en forsøksvis shoppingrunde i dag er jeg fremdeles frustrert. Jeg finner fremdeles svært lite klær med fasong som T&S ville godkjent til min kropp. Bukse med glidelås i siden for eksempel? Finnes ikke. Jeg ga opp buksen og plukket med meg en god del på min vei inn i det forhatte prøverommet… Der dukket det opp nye problemer! Hva er egentlig greia med at størrelsene varierer så til de grader fra butikk til butikk? I èn butikk sklir jeg glatt inn i M, mens i neste butikk må jeg ha XXL (minst!!)

Nå gir jeg jo egentlig beng i hvilken størrelse det er, så lenge plagget sitter som det skal, men gud bedre for en treningsøkt det var å fly ut og inn av prøverom for å finne større eller mindre størrelser!

Hahaha, negativiteten lenge leve! Det skinner sikkert igjennom her at jeg i bunn og grunn ikke er så fryktelig glad i å shoppe… ;-) Jeg skulle bare ønske at :

1. De som kjøper inn klær i store størrelser blir litt flinkere til å tenke variasjon, ikke bare STOR.

2. Det kunne finnes noe mer samsvar i størrelsene fra butikk til butikk. Er jeg en XXL så aksepterer jeg det, men da kan jeg vel være det både hos Vero Moda og på Vivikes?

Det var dagens lille hjertesukk! Kom gjerne med innspill.. Liker du å shoppe, og synes du det er enkelt å finne klær som passer?

Hjertelig hilsen

Liten oppsummering...

2010-07-27T11:53:00.000+02:00

Oj, som tiden flyr! Manglende oppdatering skyldes at jeg har vært på bortreist.:-)

Jeg leser en del lavkarbo-blogger, og har humret litt over andres beskrivelse av hvordan det har vært å leve med lavkarbo når en er hos familie, på ferie, eller bare på kaffebesøk. Jeg trodde at jeg var godt forberedt; Hadde med meg eget brød, nøtter og noen Atkinsbarer for å forsikre meg om at jeg ikke skulle sulte..;-)

Vel, det gikk kanskje ikke helt så knirkefritt som jeg hadde sett for meg...

Frokosten gikk stort sett greit. Brødet mitt ble behørig kommentert, og at det var synd at jeg ikke heller ville ha nystekte rundstykker (loff) men jeg stod på mitt og spiste medbragt. Det så sikkert litt rart ut, at jeg nistuderte innholdsfortegnelsen på alt av pålegg i kjøleskapet, men jeg prøvde å være diskret som mulig, og fant da noe jeg kunne spise, selv om sammensetningen kanskje ikke var helt optimal.

Lunsj ble stort sett spist ute. Min nye "må ha ett eller annet som metter å putte i munnen" favoritt er fra nå av ostepølse med bacon fra bensinstasjon. I papir selvfølgelig. Aner ikke karboinnhold, men da jeg holdt meg mett i mange timer så later jeg som om jeg tror at det ikke er allverdens...Skjer bare i krisetilfeller så pyttsann.;-)

Middag... Her lot jeg som jeg ikke så at det var lett bearnaise. Forsynte meg med bare en liten skvett for syns skyld. Plukket så diskret som mulig ut mais og ananas fra salaten. Forsynte meg med den eneste koteletten med fettrand jeg så. Det sier ikke så mye, for dette var magert kjøtt! Prøvde å smile pent og takke nei hver gang potetfat og ris ble plassert under nesen min, og overså noen litt rare blikk da jeg forklarte at jeg ikke lenger spiser noen av delene. ""Kastet" meg over en flaske med olivenolje jeg fant på kjøkkenet, og helte denne på salaten istedenfor "Thousand Island light" som stod på bordet. Mett ble jeg ihvertfall.. Takk og lov for det...

For så kom den største utfordringen... Dessert og kaffe.
Hjelpes meg, jeg hadde aldri i verden trodd at det skulle bli så mye styr av å ikke spise kake eller dessert!
Jeg takker nei, og har det helt fint med det. Ingen problem overhodet med å se på at andre spiser is eller bløtkake! Det var de andre som hadde et problem tydeligvis... Det kom noen kommentarer om at det ikke var sunt å bli fanatisk, og enkelte ristet på hodet så det er utrolig at de ikke pådro seg whiplash, over at jeg ikke en gang kunne smake på den nyyydelige bløtkaken... *sukk*

Dag tre kapitulerte jeg. Dro frem en Atkinsbar da vi kom til kaffen. Egentlig totalt unødvendig, for jeg var mett som bare det, men da kunne i det minste de andre se at jeg spiste noe til kaffen. Noe som så ut som sjokolade.. Utrolig nok så hjalp det. Kommentarene stilnet, og de andre forsynte seg med det de hadde lyst på. Fred og fordragelighet senket seg... Utrolig hva en Atkinsbar kan utrette! ;-)

Er dette satt på spissen? Ja, definitivt!;-)
I bunn og grunn er jeg en gjest som vil være minst mulig til bry. Ønsker ikke å lage så mye oppstuss av at jeg har lagt om kostholdet, slik at folk vi besøker skal føle seg "forpliktet" til å handle inn en masse ting de vanligvis ikke bruker, eller lage spesialmat bare til meg.
Det ble en mye større sak ut av dette enn jeg hadde håpet og trodd. Jeg hadde overhodet ikke regnet med at dette med å ikke spise kake eller dessert skulle bli en så stor "greie"! Men, nå har jeg definitivt lært en gang for alle... Det må medbragt til, for at de andre skal kunne nyte sitt kakestykke eller hva det måtte være, med god samvittighet. Haha, vesken min kommer til å bli fylt opp av halvspiste Atkinsbarer! ;-)

Ha en fortsatt god lavkarbo-dag! ♥

Hjertelig hilsen

Kaffe versus te

2010-07-16T11:05:00.001+02:00

Jeg innrømmer det gjerne.. Jeg er kaffoman.

Iskaffe, latte, espresso, frappe.. You name it, jeg drikker alt!

Med litt tungt hjerte prøver jeg nå å trappe ned, men *sukk* det er alt annet enn enkelt.

Først forsøkte jeg å bytte til koffeinfri. Det føltes rett og slett som juks. Kanskje jeg skal finne den frem igjen når jeg en gang er avvent fra vanlig kaffe en gang for alle, men det frister ikke så veldig.

Deretter kastet jeg meg over tehyllene. Først i dagligvarebutikken, men skjønte snart at det som finnes der er en fornærmelse mot te. Helsekosten neste, så nå har jeg drukket kopp etter kopp med diverse varianter av grønn te, urtete, te med blomster, te med bær... Noe var helt greit. Noe smakte gress. Noe smakte rett og slett vondt... Men ingen av dem kunne uansett erstatte kaffe!

Men så fant jeg denne her:

Da jeg åpnet esken for første gang og trakk inn duften, som bokstavelig talt fylte rommet, da var jeg solgt. Til å være teposer (for jeg vet at det selvfølgelig ikke kan sammenlignes med te i løsvekt) så synes jeg denne er helt fantastisk.
Nå har jeg klart å bytte ut min faste morgen latte med en chai latte, så får det heller være at det er koffein i denne teen, men det er et skritt i riktig retning i alle fall.

Har du en god te å anbefale meg?

Hjertelig hilsen

Dagsmeny

2010-07-15T09:02:00.002+02:00

En helt vanlig dag kan for meg se ut noe sånt som dette:

FROKOST:
Hmmm.. vel altså.. Her må jeg innrømme at jeg slår til med en LilleMa spesial, som nok ikke er helt etter boka. Jeg har prøvd og feilet litt med frokosten og kommet frem til at hvis jeg ikke er sulten, så spiser jeg heller ikke frokost.
Hvis jeg ER sulten så hender det at det er nok med en liten håndfull nøtter. En ordentlig frokost for meg består av noen skjeer med tyrkisk yoghurt, litt cottage cheese, og kanskje en skje med rømme for fettet sin skyld. Jeg tilsetter litt vanilje, (essens eller vaniljestang etter hva jeg har) blander inn en spiseskje med knuste linfrø, og drysser over litt kanel eller noen bringebær til slutt. Dette holder meg mett frem til lunsj, og vel så det.

LUNSJ:
Varierer med hva vi har i kjøleskapet, og hvor god tid jeg har hatt til å forberede. Rester av gårsdagens middag er supert. Ellers går det mye i salater feks med tunfisk, egg, diverse grønnsaker og en fet dressing av noe slag. Hvis jeg har ekstra dårlig tid, er disse grove tekakene til Lena Beatrice geniale. Lasser på med pålegg som bla lavkarbopølse, ost og majones, og holder meg god og mett frem til middag.
I tillegg har jeg alltid noen nøtter i kriseberedskap på jobb, men det har knapt skjedd at jeg har måttet ty til dem

MIDDAG:
Her går det stort sett i helt vanlig middagsmat. Jeg velger fremdeles stort sett magert kjøtt, men steker nå i meierismør, eller eventuelt i en blanding av smør og olje. Bytter ut poteter, pasta og ris med masse grønsaker og salat av ymse slag. Blomkål og broccoligrateng er feks en fullgod erstatter for fløtegratinerte poteter etter min smak. Sniker også inn litt ekstra fett alle steder jeg får det til.. En god skvett med fløte på kotelettene eller i sausen, en skje med rømme eller en god dæsj med olje på salaten.. Akkurat så mye jeg kan klare å få til uten at jeg føler meg uvel.

Jeg blir som regel så mett av middagen at jeg ikke har behov for noe mer mat den dagen, men hvis jeg føler for kveldsmat så spiser jeg selvfølgelig det. Kan feks være en halv avocado med litt creme fraiche og noen reker, litt bacongull eller en tekake med pålegg.

I tillegg så drikker jeg minst 2 kopper te med Cocosa i løpet av dagen, og sånn ca 2-3 liter vann.
Bør vel også få med at jeg tar Omega3, multivitamin og diverse mineraler for å sikre meg at jeg får i meg nok av dette.

Min største utfordring er definitivt frokosten. Jeg er ikke så sikker på om det stemmer at dette er dagens viktigste måltid, men jeg vil gjerne prøve å få i meg litt mere mat på morgenen, så jeg kommer til å forsøke å innføre dette litt gradvis. Går det ikke så går det ikke. Da er det vel bare slik at kroppen min fungerer best med lite mat frem til lunsj :-)

Hva, om noe, spiser du til frokost? Tar gjerne i mot innspill! :-)

♥

Hjertelig hilsen

Teori og praksis....

2010-07-14T08:15:00.001+02:00

Så var altså beslutningen tatt; jeg skulle legge om til lavkarbokosthold. Men hvilken retning skal man velge, og hvordan skal man gå frem?

Her har jeg nok brukt en fremgangsmåte som ikke er helt å anbefale. Jeg droppet å kjøpe inn bøker om de forskjellige alternativene, og satset istedet på å lese meg til det meste på nettet.

Jeg droppet også fort tanken på å skulle måle og veie alt jeg spiste i begynnelsen. Dette er jo noe jeg har tenkt å leve med i lang tid, og jo mere styr det blir, desto fortere blir jeg frustrert og gir opp. Ikke akkurat noe karaktertrekk jeg er stolt av, men så ærlig får jeg vel bare være.

Innholdsfortegnelser på alt av matvarer i kjøkkenskapene ble nistudert. Alt som inneholdt mer enn 5 kh gikk rett i søpla. Noe med tungt hjerte må jeg innrømme. Så var den fastsatte datoen kommet, og det var bare å sette i gang... Men hva skjer?? Jeg sprekker likegodt første dagen, for i kjøleskapet befant deg seg nemlig pizzarester fra helgen.. Angst! Etter den fadesen så klarte jeg å holde meg i skinnet.

Jeg hadde lest mye om hvor slapp og dårlig man kunne komme til å føle seg den første uken, men til min store overraskelse var jeg sprekkferdig av energi de første dagene. Huset mitt har aldri vært så rent noensinne der jeg fløy rundt som den hvite tornadoen med vaskebøtte og støvklut...

På dag 3 kom smellen... Hodepine, vondt i magen, kvalm, sliten. Fyttirakkern, det var ikke gøy! Men gradvis forsvant den ene "vondten" etter den andre. Magen var riktignok i ulage en ukes tid, men det gikk seg til det og. Jeg hadde egentlig forventet meg et vanvittig søtsug. Har aldri vært noen godtemums, men sjokolade har jeg hatt problemer med å styre unna. Merkelig nok kom søtsuget aldri! Jeg unnet meg et lite glass med Pepsi-Max av og til, men opplevde etterhvert at det ikke smakte noe godt lenger. Ble kvalm av den kunstige smaken. Det hadde jeg aldri trodd, så mye Pepsi-Max som jeg har tyllet i meg i løpet av årene...

Nå er det likevel ikke til å stikke under en stol at lavkarbo byr på en del utfordringer i startfasen. Særlig hvis du satser på å være i ketose en periode slik jeg gjorde.
Jeg skrev ut en masse oppskrifter fra nettet til å begynne med, og prøvde å planlegge måltidene på forhånd, slik at jeg ikke skulle falle for fristelsen til å jukse...
Det tok imidlertid ikke lang tid før jeg hadde egg, bacon og koteletter til langt oppi halsen.
Egg og bacon, eller bare egg for den sakens skyld får jeg bare ikke ned om morgenen.
Jeg er heller ikke fan av bearnaise, eller andre helfete sauser. Definitivt ikke til frokost, men synes ikke noe særlig om det til middag heller. Delvis skyldes det vel indoktrinering fra gammelt av, mot alt som er fett i kostholdet, så jeg regner med at det også er snakk om en gradvis tilvenningprosess.

Gradvis begynner jeg å finne frem til det kostholdet som passer best for meg. Jeg prøver å være nøye på å tenke sammensetning av fett, karbohydrater og proteiner i hvert måltid, og for å være sikker på at jeg ikke får i meg for lite fett har jeg bla gått til innkjøp av Cocosa.

Men, har det gitt noen resultater? Vel, jeg var jo så knallhard i begynnelsen å at dette skulle være en livsstilsendring, ikke noen diett! Her skulle det tenkes langsiktig og ikke fokuseres på kortsiktige resultater. Måling og veiing var uaktuelt...
Etter 2 uker kapitulerte jeg og fant frem målebåndet, og etter 3 uker kjøpte jeg ketostix på apoteket for å sjekke om egenkomponert lavkarbo ala LilleMa var riktig vei å gå.
Jeg har jo merket at buksene sitter løsere, men jeg er nesten sjokkert over hvor godt det faktisk har fungert... Fra jeg målte første gang har jeg mistet 9 cm rundt midjen! Hva jeg veier har jeg fortsatt ingen ide om, for så dypt nekter jeg å synke..*ler*

Nå er det jo de medisinske resultatene som allikevel er det viktigste for meg. Jeg merker godt at jeg har fått mere energi, men det er et godt stykke igjen til jeg fyker rundt som en hvit tornado i det daglige. Blodsukkeret har stabilisert seg, men dessverre er jeg ikke blant dem som har kunnet kaste Metforminen etter et par dager. Jeg er utrolig spent på hvordan prøvene mine kommer til å se ut etterhvert!

Det var litt om min første spede begynnelse på lavkarbo. Fra nå av vil jeg skrive mer om hva jeg spiser i det daglige, legge ut noen oppskrifter, og fortelle videre om hvordan det går i det store og hele.

Et kapittel for seg selv er dette med å komme i gang med trening.. *sukk* Jeg vet at jeg burde.. Jeg vet at jeg må.. Men hittil har det nå stort sett bare blitt med tanken. Dette kommer det garantert også mere om. Er bare nødt til å skjerpe meg slik at det ikke blir en føljetong ala "Dagens dårlige unnskyldning LilleMa har for hvorfor hun ikke har trent.." ;-)

Ligge under den her feks... DET er unnskyldningen sin det! :-)

   ♥

Hjertelig hilsen

Veien tilbake (2)

2010-07-13T10:00:00.004+02:00

Før jeg går videre i historien, så må jeg bare unnskylde hvis det enkelte steder kan oppfattes litt usammenhengende når en leser historien i sin helhet. Dette skyldes at jeg har hull i hukommelsen. Enkelte perioder er nærmest slettet fra "hardisken" slik at noe av det jeg skriver om er ting som har blitt gjenfortalt av andre. Mulig at jeg også hopper litt frem og tilbake i tid hist og her, men siden dette tross alt er en blogg og ingen selvbiografi, så håper jeg du som leser dette kan bære over med meg :-)

Jeg har alltid vært en informasjons-sanker. Da jeg tidlig i tenårene oppsøkte lege for første gang med mine helseproblemer, og ble avfeid med noen tåpelige kommentarer av type "Dette vokser du av deg, lille venn. Alle tenåringer sover mye!" Da skjønte jeg at her var det bare å begynne å lete etter relevant informasjon. Her fikk jeg heldigvis også masse hjelp og støtte fra foreldrene mine. ♥

Gjennom årene har det vært en masse mas og kjas med leger, utredninger for ditt og datt. I begynnelsen var jeg en smule naiv, og trodde at NÅ ordner det seg... og denne legen hører faktisk på hva jeg sier. Bare for å bli skuffet i neste øyeblikk. De var blide og hyggelige så lenge jeg smilte pent og svarte "ja og ha", men i det jeg stilte spørsmål som de ikke kunne svare på, se da forandret tonen seg raskt.
Maken til arroganse og "ovenfra og nedad" holdning har jeg ikke opplevd i noen annen sammenheng.

Hvis jeg hadde fått en 10'er for alle småhånlige kommentarer av type "lille venn", "du skal ikke tro på alt du leser", "dette vet vi nok bedre enn deg" og "nå må du ikke ta sånn på vei" så hadde jeg vært søkkrik. (Her må jeg bare få legge til, at de prøvene jeg maste om at skulle tas, og de spørsmålene jeg stilte, er så godt som vanlig prosedyre blant legestanden i dag.)

Etter 10 år med dette "styret" så gjorde jeg som de ville, og det er noe jeg angrer fryktelig på i dag... Jeg ga opp! Bestemte meg for at nok fikk være nok. Gikk til kontroller, tok mine medisiner, men holdt helt kjeft med at jeg ikke følte meg bra.
De påfølgende 8- 10 årene ble et sammensurium av gode og dårlige perioder. Mange sykemeldinger, mye hemmelighold fra min side når det gjaldt hvordan jeg EGENTLIG hadde det. Jeg fant måter å komme meg gjennom hverdagen på, men har forsaket mye for å klare det. I ettertid så ser jeg selvfølgelig hvor dumt dette var, men jeg var så møkk lei av å være et kasus.. Jeg VILLE være frisk!

Til slutt så gikk det altså som det gikk. Det ble gradvis vanskeligere å finne krefter til å håndtere en vanlig hverdag. Det gikk ikke lenger å hente seg inn igjen ved å sove en hel dag, slik jeg hadde gjort før.. Og det endte altså med full kollaps.

Så satt jeg altså der da, foran pc'n for halvannen måned siden. På jakt etter ny informasjon som kunne hjelpe meg videre... Fast bestemt på å ikke gi meg denne gangen!

Noe av det jeg fant, var denne linken her : http://lenabeatrice.net/
Jeg tror den dukket opp i en kostholdsreportasje på en av nettavisene. Etter å ha lest alle innleggene på denne bloggen, så fortsatte jeg med å google alt jeg kunne komme over om lavkarbo, lchf, ketolyse, Atkins.. Alt jeg kunne komme over.
Visst hadde jeg hørt om lavkarbokosthold fra før, men jeg må ærlig innrømme at jeg trodde dette var en form for ekstremdiett for spesielt interesserte, og ikke noe som det faktisk gikk an å leve med for resten av livet. Jeg har gått på noen dietter opp i gjennom.. Det fungerer aldri på lang sikt for min del.

Etterhvert som jeg leste, begynte noen brikker å falle på plass.. Dette måtte jeg bare prøve!

Det var litt av bakgrunnshistorien min, og da har jeg (endelig) kommet meg til poenget... I neste innlegg kommer det mer om hva denne bloggen i hovedsak skal handle om: Mitt nye liv med lavkarbo. :-)

♥

Hjertelig hilsen

Veien tilbake...

2010-07-12T09:30:00.004+02:00

Har du noen gang følt at du er i ferd med å bli utslettet? Du eksisterer på et minimumsnivå, men det er også alt?
Slik hadde jeg det for ca 3 år siden.
Hodet fungerte ikke, kroppen fungerte ikke... Jeg levde i en slags bevisstløs tilstand hvor alt handlet om å komme seg fra den ene dagen til den neste.
Jo, jeg gikk på jobb. Autopiloten var på, men til slutt måtte jeg anstrenge meg som en gal for å utføre faste arbeidsoppgaver jeg hadde gjort i årevis. Ordene forsvant, og ting ble bare borte for meg.. klarte ikke å huske. Folk må ha trodd at jeg var gal.

Etter jobb var jeg ofte så sliten at jeg grein ved tanken på hvordan jeg skulle klare å komme meg hjem. (Så ingen så det selvsagt) Det ble mye taxi, for å si det sånn.

Ettermiddager, kvelder og helger ble tilbragt i en døs på sofaen, men uansett hvor mye jeg "hvilte", så ble jeg aldri uthvilt.
Huset så ut som et bombet... ja, du vet.. Bare å tømme oppvaskmaskinen føltes som å skulle flytte fjell.
Det sier vel seg selv at kostholdet i denne perioden definitivt ikke var bra! Grandis-eskene tårnet seg opp på kjøkkenet, sammen med diverse annen emballasje fra fastfoodkjeder og Fjorland. Grøsser ved tanken på det nå, og jo.. jeg visste definitivt bedre den gangen også, men det var rett og slett ikke krefter igjen til å tenke handling og matlaging. Bare et spørsmål om å få i seg ett eller annet.

Så hva gjør man? Etter en stund gikk jeg selvfølgelig til legen. Traff dessverre en ung legevikar som ikke var spesielt interessert. Jeg så på ham at han syntes jeg var ekkel, og han gjorde hva han kunne for å få meg ut av kontoret så fort som mulig. Det er ikke så lett å få formulert hva som er problemet, når ordene bare blir borte, og legespirevippen føyser deg bort til døra etter 5 min. Jeg fikk en 14 dagers sykemelding med diagnose "feber"... Javel.

Ja, jeg var ekkel.. Men visst han hadde kjent meg så burde han sett at her er det noe galt. Tror jeg må ha veid noe sånt som 120 kg på det tidspunktet. NEI, jeg sier på ingen måte at overvektige mennesker er ekle! Men jeg var oppblåst og pløsete, nærmest til det ugjenkjennelige. Ansiktstrekkene mine var utradert, fargen på øynene mine var borte, håret var en tørr, pistrete såte som ikke minnet mye om vanlig hår.

Så gikk det en tid før jeg tilslutt tok mot til meg, og kontaktet legen igjen. Traff denne gangen heldigvis fastlegen min, som ble lettere sjokkert da han så meg. Jeg ble sykemeldt sporenstreks, og det ble tatt blodprøver i litervis...

For å fatte meg litt i korthet kan jeg si at blodprøvene viste bla at jeg hadde diabetes 2 og alvorlig mangel på vitamin D. Jeg fikk diverse kostholds-råd og Metformin for diabetesen. I tillegg har jeg en bakenforliggende sykdom som vi allerede visste om. Dette gjorde ting litt mer komplisert, men det kan jeg komme tilbake til.

Så begynte en lang kamp for å bli meg selv igjen. Bedringen kom gradvis, men det gikk ufattelig tregt. Merket at hodet fungerte bedre etter en stund med egenkomponert "medisinering" med ALA og Q-10. Anbefaler ingen å gjøre dette uten samråd med lege, men jeg var desperat.

For halvannen måned siden var status denne: Ned ca 15 kg. Mest pga Metformin, men sikkert noe pga økt energinivå også. I stand til å ha et noenlunde normalt liv utenom jobb, så lenge jeg jobbet redusert. Det vil si at jeg nå var i stand til å handle og lage mat (stort sett), gjøre vanlige husholdningsysler som å vaske klær. Se en film på tv uten å sovne. Lese en bok, og faktisk huske litt av innholdet når jeg var ferdig med den... Og på en god dag var jeg til og med i stand til å ta en tur på kino eller kafé...
Utseendemessig var jeg ikke tilbake til mitt gamle jeg. Fremdeles full av vann, pløsete og deigete i huden, men øyenfargen var i det minste tilbake.

Det skal sies, at jeg hadde fremdeles dårlige sofadager hvor det ikke ble gjort noe som helst annet enn å døse, men det var i det minste ikke lenger regelen...

Prøveresultatene mine var imidlertid ikke så bra. Blodsukkeret hoppet og spratt og Metformindosen ble stadig økt. Legen truet med insulin om jeg ikke snart kom i gang med trening... Trening?? Joda, det er lett å si til en person som sliter med å finne energi til å ta oppvasken! Han trodde heller ikke at kostholdet mitt kunne være så bra som jeg bedyret. Et kosthold som statens ernæringsråd ville vært stolte av.. Grovt brød med magert pålegg, fullkornspasta og ris, frukt og grønnsaker og lett-produkter i alle varianter.
Ok, ok... jeg innrømmer... det var nok ikke like bra bestandig. Litt for mye sjokolade, og ferdigpizzaen var heller ikke helt utryddet fra kostholdet på dårlige dager...

Jeg kunne bare ikke akseptere tingenes tilstand ... Slå meg til ro med at jeg i en alder av noen og tredve skulle ha kapasitet og kondisjon som en pensjonist. (Ikke min mening å fornærme pensjonister. Sikkert mange av dem som er mye sprekere enn jeg var.. )

Noen vil kanskje spørre seg om jeg ikke burde vært utredet av spesialist. Til det kan jeg si at den møllen har jeg vært igjennom x antall ganger tidligere. Mitt forhold til endokrinologer spesielt kan det sies mye og mangt om, og svært lite av dette er positivt. Jo, det finnes selvfølgelig unntak, men å finne en spesialist som faktisk hører på hva man har å si, og som tar en på alvor er en lang og slitsom prosess med uendelig mye prøving, feiling, og hodeverk etter å ha stanget hodet i veggen et utall ganger først.

Privatklinikker av ymse slag har jeg også prøvd tidligere. Kommer som regel ikke noe mere ut av det enn en tom lommebok og haugevis av merksnodige prøveresultater fra laboratorier i utlandet, etterfulgt av råd om å ta både det ene og det andre kosttilskuddet som koster skjorta. Jeg tror på dette som et supplement, men det er ikke noen varig løsning på mine problemer.
Merk at nå snakker jeg for meg personlig. Det er mange som har fått god hjelp ved å gå på tvers av det vanlige helsevesenet, og som har funnet behandlere som har gitt dem det de trengte.

Men, som sagt.. Å slå meg til ro med at ting var som de var, det kunne jeg bare ikke gjøre. Siden hodet mitt nå fungerte gradvis bedre igjen, så gjorde jeg som så ofte før, begynte å tråle nettet etter relevant informasjon... Hva jeg fant, og hva jeg gjorde, det skriver jeg mer om i neste innlegg.



   ♥



Hjertelig hilsen

Litt om meg.

2010-07-11T08:00:00.001+02:00

Har blogget fra og til siden 2007. Først i hovedsak om interiør, men blandet inn hverdagsliv, anekdoter, oppskrifter og litt av hvert annet etterhvert.

Det jeg imidlertid aldri skrev noe om var hvordan jeg har slitt med helsen siden tidlig i tenårene. Om hvordan vekten har hoppet opp og ned som en overivrig treninginstruktør. Om alle legene. Om arrogansen. Om alle dørene som lukket seg. Om alle de gode rådene som skulle virke hvis jeg bare var tålmodig. Om alle medisinene... Og om hvordan jeg en dag fikk nok!

Nå har jeg lagt om livsstilen, forhåpentligvis en gang for alle. En måned ut i prosjektet ser at jeg trenger en dagbok av noe slag, da jeg har en hukommelse selv ikke en gullfisk vil misunne meg. Jeg vil skrive om opp -og nedturer. Mat, oppskrifter, trening (??). Om steder jeg finner oppmuntring og inspirasjon.
Først og fremst skriver jeg for min egen del (floskel, jeg vet) men visst noen har lyst til å følge med er det bare en bonus. (Og kanskje et aldri så lite forpliktende spark bak..)

Hva som ellers måtte komme av innlegg tar jeg som det faller seg.

♥

Hjertelig hilsen

Veien blir til mens man går...

2010-07-10T17:25:00.000+02:00

Over et år, og vel så det, har gått siden jeg skrev noe her sist.
Til min forbauselse er det fremdeles lesere innom daglig. Til dere som forventer å finne en ren interiørblogg her - den tiden er definitivt forbi.

Den siste tiden jeg blogget regelmessig syntes jeg etterhvert at bloggen min utviklet seg til å bli et eneste stort gjesp. Det er grenser for hvor mange ganger det kan være interessant å lese om nye kjøkkengardiner og Pelargoniar som blomstrer i vinduskarmen...
Etterhvert var det mye morsommere å lese andres blogger enn å skrive i min egen, og da var det på tide å gi seg.

Jeg har lurt lenge på om jeg bare skulle slette hele bloggen, men har latt det være fordi jeg savner å skrive. Har fundert litt på hva jeg skal bruke bloggen til. Har mye som opptar meg, men vet ikke helt hvor privat eller personlig jeg har lyst til å være på nettet. Nå har jeg en viss ide om hva det blir til, men som overskriften sier så kan det godt være at det blir til noe helt annet når jeg først kommer i gang.. :-)

Skriver mer om veien videre i neste innlegg.

Til dere som trofast har tittet innom selv om det ikke har skjedd noe her; Tusen takk! ♥

Hjertelig hilsen

Blå...

2009-02-20T20:29:00.009+01:00

Blå salme
Jeg synger meg en blå, blå salme når dagen svinger hatten til farvel og ror med sakte åretak mot strender dit alle dager ror når det blir kveld. Da søker jeg min hvile ved treets trygge rot mens sankthansormer gløder grønt i gresset ved min fot. Da synger jeg min salme.
Jeg synger meg en blå, blå salme og takker for all grøde som ble min. For lyse døgn, for barneskritt i tunet og dine gode kjærtegn mot mitt kinn. Men òg for våkenetter som aldri unte ro men gav min dag et dunkelt drag jeg aldri helt forsto. Nå synger jeg min salme.

Jeg synger meg en blå, blå salme til deg, du Hånd som sanker og som sår og senker deg med signing over jorden med legedom for alle våre sår. Som byr oss rette ryggen stå opp og gå i strid. med løftet hode skal hver sjel gå inn i Herrens tid. Så synger vi vår salme.

Erik Bye

Dette ble et helt annet innlegg enn jeg hadde tenkt. Men siden et surrehode jeg kjenner *kremt* har klart å forlegge kabelen til kamera, så måtte jeg finne på noe annet.

Bildet er tatt på forsommeren i et helt fantastisk lys. For en gangs skyld hadde jeg kamera parat, og gjorde mitt beste for å fange spillet av blått i glassene. Teksten står kanskje ikke helt til bildet, men jeg synes den er så fin at det får stå sin prøve.. :-)

Ønsker alle en flott helg!