30. okt. 2010

Hvem bestemmer - hodet eller kroppen?

Det har vært stille her en stund. Grunnen til det er at jeg måtte en tur på sykehuset. Er fremdeles litt i tenkeboksen om jeg skal skrive mer om hvorfor jeg måtte dit. Må fordøye noen inntrykk og la tankene spinne ferdig i hodet først. :-)

Anyways... Jeg har altså ikke noen vekt hjemme. Det vil si - jeg har en. Den står plassert på badet, men har vært uten batteri i lange tider. Det har hendt mer enn én gang at mitt indre "slankemonster" har stirret lengselsfullt på den. Jeg vet jo at jeg har gått ned, så det er vel ikke til å unngå at jeg blir nysgjerrig..
Hvorfor la være å veie seg? Det handler rett og slett om at jeg ikke vil tilbake til det stedet hvor jeg lar meg "tyrannisere" av vekten - Lar den bestemme hvor fornøyd, eller om jeg er fornøyd med kroppen min.
 Det har vært perioder hvor jeg på grensen til manisk har veid meg daglig. Kanskje mere enn det også.
100 gram opp eller ned har vært utslagsgivende for hvordan dagen min har blitt. 100 gram opp har gjerne gitt seg utslag i matveien. Jeg har tenkt en ekstra gang før jeg har puttet noe i munnen. Det er ikke bra, og er en tankegang jeg ville bort fra da jeg la om kostholdet til lavkarbo. Så altså - vekten har fått stå i fred sammen med hybelkaninene. ;-)

Men, så hender det en sjelden gang at man er nødt til å oppgi vekt. Dette var en av de gangene. *sukk* Jeg hadde en formening om hvor mye jeg veide sånn omtrentlig, men for sikkerhets skyld gikk jeg på vekten med øynene lukket. Da jeg turte å åpne dem, oppdaget jeg at min magefølelse var 5 kilo bom - ikke i min favør!
82 kg?? (Jeg hadde altså gjettet på 77)

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt satt ut. Hadde aldri gjettet at jeg fortsatt veier over 80 kg. Siden jeg hadde vært fastende i 12 timer så kan jeg ikke skylde på mageinnhold eller mye vann i kroppen heller ;-)
Det komiske var at hverken legen eller sykepleieren trodde helt på det tallet heller, så de fløy opp på vekten begge to (ikke samtidig, hehe) for å kontrollveie... Og, joda - det stemte. :(

Måtte ha en aldri så liten realitycheck med meg selv etter at jeg kom hjem. 82 kg betyr at jeg har en Bmi på 27, som per definisjon betyr at jeg fremdeles er i klassen overvektig. Men det at jeg nå VET, endrer det egentlig på noe som helst?? Etter noen intense indre diskusjoner med meg selv *ler* så klarte jeg å dempe trangen til å styrte ut og kjøpe nye batterier til badevektspetakkelet. ;-)
Jeg må prøve å beholde fokuset på at jeg faktisk begynner å føle meg komfortabel i min egen kropp. Midjemålet mitt er nå 84 cm - hvilket vil si at jeg er 4 cm over det jeg hadde satt meg som målsetning. Neida, det gjør ingenting om jeg mister noen kilo til. Ingen vil beskylde meg for å se utsultet ut om jeg gjør det, men å begynne å strebe etter idealvekt eller Bmi - det lar jeg ligge.

Jeg har rett og slett bestemt meg for å la kroppen selv bestemme hvor den vil være. Om det så betyr 5 eller 10 kilo ned, eller kanskje bare 2. Mitt indre "slankemonster" kommer garantert til å fortsette å protestere. Stirre lengselsfullt på badevekten og forlange å få vite... Mulig at jeg bare hiver hele vekten ut vinduet, for hverken den eller "slankemonsteret" skal få lov til å ha noen innflytelse på meg igjen!

Har du et sånt "slankemonster" som prøver å ta over styringen? :-)



  
                                                                      (Bilde fra Google)  
                                                                    



Hjertelig hilsen
post signature

2 kommentarer:

Anonym sa...

Mulig at du synes jeg er frekk, men jeg skjønner ikke hvordan du kan være fornøyd med å ende opp med en vekt som fremdeles sier at du er overvektig? Er det bare meg, eller er ikke poenget med å slanke seg å ende opp som normalvektig??

Janicke sa...

Jeg har et monster som veier seg hver dag. Ikke bra å bli helt opphengt i vekten, men klarer ikke å la være. Tror vekten snart må flytte ut slik at jeg får ro.

Related Posts with Thumbnails