Veien tilbake (2)

Før jeg går videre i historien, så må jeg bare unnskylde hvis det enkelte steder kan oppfattes litt usammenhengende når en leser historien i sin helhet. Dette skyldes at jeg har hull i hukommelsen. Enkelte perioder er nærmest slettet fra "hardisken" slik at noe av det jeg skriver om er ting som har blitt gjenfortalt av andre. Mulig at jeg også hopper litt frem og tilbake i tid hist og her, men siden dette tross alt er en blogg og ingen selvbiografi, så håper jeg du som leser dette kan bære over med meg :-)    


Jeg har alltid vært en informasjons-sanker. Da jeg tidlig i tenårene oppsøkte lege for første gang med mine helseproblemer, og ble avfeid med noen tåpelige kommentarer av type "Dette vokser du av deg, lille venn. Alle tenåringer sover mye!" Da skjønte jeg at her var det bare å begynne å lete etter relevant informasjon. Her fikk jeg heldigvis også masse hjelp og støtte fra foreldrene mine.  ♥

Gjennom årene har det vært en masse mas og kjas med leger, utredninger for ditt og datt. I begynnelsen var jeg en smule naiv, og trodde at NÅ ordner det seg... og denne legen hører faktisk på hva jeg sier. Bare for å bli skuffet i neste øyeblikk. De var blide og hyggelige så lenge jeg smilte pent og svarte "ja og ha", men i det jeg stilte spørsmål som de ikke kunne svare på, se da forandret tonen seg raskt.
Maken til arroganse og "ovenfra og nedad" holdning har jeg ikke opplevd i noen annen sammenheng.

Hvis jeg hadde fått en 10'er for alle småhånlige kommentarer av type "lille venn", "du skal ikke tro på alt du leser", "dette vet vi nok bedre enn deg" og "nå må du ikke ta sånn på vei" så hadde jeg vært søkkrik. (Her må jeg bare få legge til, at de prøvene jeg maste om at skulle tas, og de spørsmålene jeg stilte, er så godt som vanlig prosedyre blant legestanden i dag.)

Etter 10 år med dette "styret" så gjorde jeg som de ville, og det er noe jeg angrer fryktelig på i dag... Jeg ga opp! Bestemte meg for at nok fikk være nok. Gikk til kontroller, tok mine medisiner, men holdt helt kjeft med at jeg ikke følte meg bra.
De påfølgende 8- 10 årene ble et sammensurium av gode og dårlige perioder. Mange sykemeldinger, mye hemmelighold fra min side når det gjaldt hvordan jeg EGENTLIG hadde det. Jeg fant måter å komme meg gjennom hverdagen på, men har forsaket mye  for å klare det. I ettertid så ser jeg selvfølgelig hvor dumt dette var, men jeg var så møkk lei av å være et kasus.. Jeg VILLE være frisk!

Til slutt så gikk det altså som det gikk. Det ble gradvis vanskeligere å finne krefter til å håndtere en vanlig hverdag. Det gikk ikke lenger å hente seg inn igjen ved å sove en hel dag, slik jeg hadde gjort før.. Og det endte altså med full kollaps.

Så satt jeg altså der da, foran pc'n for halvannen måned siden. På jakt etter ny informasjon som kunne hjelpe meg videre... Fast bestemt på å ikke gi meg denne gangen!

Noe av det jeg fant, var denne linken her : http://lenabeatrice.net/
Jeg tror den dukket opp i en kostholdsreportasje på en av nettavisene. Etter å ha lest alle innleggene på denne bloggen, så fortsatte jeg med å google alt jeg kunne komme over om lavkarbo, lchf, ketolyse, Atkins.. Alt jeg kunne komme over.
Visst hadde jeg hørt om lavkarbokosthold fra før, men jeg må ærlig innrømme at jeg trodde dette var en form for ekstremdiett for spesielt interesserte, og ikke noe som det faktisk gikk an å leve med for resten av livet. Jeg har gått på noen dietter opp i gjennom.. Det fungerer aldri på lang sikt for min del.

 Etterhvert som jeg leste, begynte noen brikker å falle på plass.. Dette måtte jeg bare prøve!

Det var litt av bakgrunnshistorien min, og da har jeg (endelig) kommet meg til poenget... I neste innlegg kommer det mer om hva denne bloggen i hovedsak skal handle om: Mitt nye liv med lavkarbo. :-)

  

                                                                             ♥



Hjertelig hilsen