12. jul. 2010

Veien tilbake...



Har du noen gang følt at du er i ferd med å bli utslettet? Du eksisterer på et minimumsnivå, men det er også alt?
Slik hadde jeg det for ca 3 år siden.
Hodet fungerte ikke, kroppen fungerte ikke... Jeg levde i en slags bevisstløs tilstand hvor alt handlet om å komme seg fra den ene dagen til den neste.
Jo, jeg gikk på jobb. Autopiloten var på, men til slutt  måtte jeg anstrenge meg som en gal for å utføre faste arbeidsoppgaver jeg hadde gjort i årevis. Ordene forsvant, og ting ble bare borte for meg.. klarte ikke å huske. Folk må ha trodd at jeg var gal.

Etter jobb var jeg ofte så sliten at jeg grein ved tanken på hvordan jeg skulle klare å komme meg hjem. (Så ingen så det selvsagt) Det ble mye taxi, for å si det sånn.

Ettermiddager, kvelder og helger ble tilbragt i en døs på sofaen, men uansett hvor mye jeg "hvilte", så ble jeg aldri uthvilt.
Huset så ut som et bombet... ja, du vet.. Bare å tømme oppvaskmaskinen føltes som  å skulle flytte fjell.
Det sier vel seg selv at kostholdet i denne perioden definitivt ikke var bra! Grandis-eskene tårnet seg opp på kjøkkenet, sammen med diverse annen emballasje fra fastfoodkjeder og Fjorland. Grøsser ved tanken på det nå, og jo.. jeg visste definitivt bedre den gangen også, men det var rett og slett ikke krefter igjen til  å tenke handling og matlaging. Bare et spørsmål om å få i seg ett eller annet.

Så hva gjør man? Etter en stund gikk jeg selvfølgelig til legen. Traff dessverre en ung legevikar som ikke var spesielt interessert. Jeg så på ham at han syntes jeg var ekkel, og han gjorde hva han kunne for å få meg ut av kontoret så fort som mulig. Det er ikke så lett å få formulert hva som er problemet, når ordene bare blir borte, og legespirevippen føyser deg bort til døra etter 5 min. Jeg fikk en 14 dagers sykemelding med diagnose "feber"... Javel.

Ja, jeg var ekkel.. Men visst han hadde kjent meg så burde han sett at her er det noe galt. Tror jeg må ha veid  noe sånt som 120 kg på det tidspunktet. NEI, jeg sier på ingen måte at overvektige mennesker er ekle! Men jeg var oppblåst og pløsete, nærmest til det ugjenkjennelige. Ansiktstrekkene mine var utradert, fargen på øynene mine var borte, håret var en tørr, pistrete såte som ikke minnet mye om vanlig hår.

Så gikk det en tid før jeg tilslutt tok mot til meg, og kontaktet legen igjen. Traff denne gangen heldigvis fastlegen min, som ble lettere sjokkert da han så meg. Jeg ble sykemeldt sporenstreks, og det ble tatt blodprøver i litervis...  

For å fatte meg litt i korthet kan jeg si at blodprøvene viste bla at jeg hadde diabetes 2 og alvorlig mangel på vitamin D. Jeg fikk diverse kostholds-råd og Metformin for diabetesen. I tillegg har jeg en bakenforliggende sykdom som vi allerede visste om. Dette gjorde ting litt mer komplisert, men det kan jeg komme tilbake til.

Så begynte en lang kamp for å bli meg selv igjen. Bedringen kom gradvis, men det gikk ufattelig tregt. Merket at hodet fungerte bedre etter en stund med egenkomponert "medisinering" med ALA og Q-10. Anbefaler ingen å gjøre dette uten samråd med lege, men jeg var desperat.

For halvannen måned siden var status denne: Ned ca 15 kg. Mest pga Metformin, men sikkert noe pga økt energinivå også. I stand til å ha et noenlunde normalt liv utenom jobb, så lenge jeg jobbet redusert. Det vil si at jeg nå var i stand til å handle og lage mat (stort sett), gjøre vanlige husholdningsysler som å vaske klær. Se en film på tv uten å sovne. Lese en bok, og faktisk huske litt av innholdet når jeg var ferdig med den... Og på en god dag var jeg til og med i stand til å ta en tur på kino eller kafé...
Utseendemessig var jeg ikke tilbake til mitt gamle jeg. Fremdeles full av vann, pløsete og deigete i huden, men øyenfargen var i det minste tilbake.

Det skal sies, at jeg hadde fremdeles dårlige sofadager hvor det ikke ble gjort noe som helst annet enn å døse, men det var i det minste ikke lenger regelen...

Prøveresultatene mine var imidlertid ikke så bra. Blodsukkeret hoppet og spratt og Metformindosen ble stadig økt. Legen truet med insulin om jeg ikke snart kom i gang med trening... Trening?? Joda, det er lett å si til en person som sliter med å finne energi til å ta oppvasken! Han trodde heller ikke at kostholdet mitt kunne være så bra som jeg bedyret. Et kosthold som statens ernæringsråd ville vært stolte av.. Grovt brød med magert pålegg, fullkornspasta og ris, frukt og grønnsaker og lett-produkter i alle varianter.
Ok, ok... jeg innrømmer... det var nok ikke like bra bestandig. Litt for mye sjokolade, og ferdigpizzaen var heller ikke helt utryddet fra kostholdet på dårlige dager...

Jeg kunne bare ikke akseptere tingenes tilstand ... Slå meg til ro med at jeg i en alder av noen og tredve skulle ha kapasitet og kondisjon som en pensjonist. (Ikke min mening å fornærme pensjonister. Sikkert mange av dem som er mye sprekere enn jeg var.. )

 Noen vil kanskje spørre seg om jeg ikke burde vært utredet av spesialist. Til det kan jeg si at den møllen har jeg vært igjennom x antall ganger tidligere. Mitt forhold til endokrinologer spesielt kan det sies mye og mangt om, og svært lite av dette er positivt. Jo, det finnes selvfølgelig unntak, men å finne en spesialist som faktisk hører på hva man har å si, og som tar en på alvor er en lang og slitsom prosess med uendelig mye prøving, feiling, og hodeverk etter å ha stanget hodet i veggen et utall ganger først.

Privatklinikker av ymse slag har jeg også prøvd tidligere. Kommer som regel ikke noe mere ut av det enn en tom lommebok og haugevis av merksnodige prøveresultater fra laboratorier i utlandet, etterfulgt av råd om å ta både det ene og det andre kosttilskuddet som koster skjorta. Jeg tror på dette som et supplement, men det er ikke noen varig løsning på mine problemer.
 Merk at nå snakker jeg for meg personlig. Det er mange som har fått god hjelp ved å gå på tvers av det vanlige helsevesenet, og som har funnet behandlere som har gitt dem det de trengte.  

Men, som sagt.. Å slå meg til ro med at ting var som de var, det kunne jeg bare ikke gjøre. Siden hodet mitt nå fungerte gradvis bedre igjen, så gjorde jeg som så ofte før, begynte å tråle nettet etter relevant informasjon... Hva jeg fant, og hva jeg gjorde, det skriver jeg mer om i neste innlegg.

                                                                


                                                                         ♥

    





Hjertelig hilsen

post signature

2 kommentarer:

Bea sa...

Alle har sine eigen veg å gå.. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver (sjølv om diagnosene sikkert har vore veldig forskjellige).

Det viktigaste er å beholde håpet :)

Små Gleder sa...

Hei Bea!

Jo, det gjelder å finne sin egen vei - og aldri, aldri gi opp!
Uansett hvordan tilstanden er så er man nødt til å fortsette å lete etter svaret. For det finnes der. Alltid. :-)

Related Posts with Thumbnails