Fikk en kommentar på det forrige innlegget mitt som jeg tenkte jeg ville svare ordentlig på.
Anonym sier:
"Mulig at du synes jeg er frekk, men jeg skjønner ikke hvordan du kan være fornøyd med å ende opp med en vekt som fremdeles sier at du er overvektig? Er det bare meg, eller er ikke poenget med å slanke seg å ende opp som normalvektig??"
Jeg synes ikke du er frekk Anonym. Faktisk synes jeg at du har et godt poeng!
Men hvem eller hva er det egentlig som bestemmer om når noen er normalvektig?
Noen sier at BMI er det rette å forholde seg til, mens andre hevder at BMI som målingsverktøy ikke fungerer fordi det ikke tar hensyn til for eksempel kroppsbygning og muskulatur. Andre igjen hevder at det kun er omkrets rundt midjen som er av virkelig betydning... Hva skal man så egentlig forholde seg til??
Som om ikke forvirringen rundt BMI er nok, så har vi jo også en skjønnhetsindustri som mener mye og mangt om hva vi skal veie. Det er vel ingen som sier at man er direkte tykk om man ikke passer klær i size zero, men det skapes en forventning rundt hvordan selve idealkvinnen skal se ut. Selv om man ikke har noen catwalk-ambisjoner så lar vi oss jo påvirke. Ønsker vi ikke alle innerst inne, å være den best mulige utgaven av oss selv? Det er ihvertfall det blader, magasiner og tv til en hver tid forteller oss at vi bør være opptatt av.
Jeg kan definitivt skrive under på at jeg har latt meg påvirke og definere. I tenårene stirret jeg meg blind på et tall som sa hvor mye jeg burde veie i forhold til høyden min, og jeg ville gjerne veie litt mindre enn det også. At det var et fordømt slit å komme seg ned dit, og at jeg spratt opp i vekt igjen så fort jeg slappet litt av på regimet, betraktet jeg som svakhet. Jeg var ikke bra nok i egne øyne hvis jeg veide over et visst antall kilo.
I etterpåklokskapens navn ser jeg jo nå at dette var ren og skjær idioti. Jeg var slank, men fra naturens side har jeg fått en kropp som har lett for å bygge muskler, og en benbygning som er over middels. Den eneste muligheten for meg å bli virkelig tynn var å sulte meg. Det klarte jeg takk og lov ikke, men jeg stirret meg like fullt blind på dette tallet som sa at hvis jeg veide mer enn dette var jeg tykk, og sammenlignet meg med venninner med en helt annen kroppstype og bygning.
Det er lenge siden jeg sluttet å diskutere med venninner hva vi veier, og tenårene er et for lengst tilbakelagt stadium. Som jeg har skrevet tidligere, så har jeg boikottet badevekten. Mye fordi jeg ikke lenger vil la meg påvirke av det forbaskede tallet. For det finnes der faktisk ennå - riktignok moderert en smule med tanke på alder, men jeg har fremdeles en drøm om hvor jeg ønsker å være. (Jeg liker bare ikke å innrømme det..) Jeg tviler imidlertid på at dette tallet er særlig realistisk. Hvis det ikke hadde vært for at jeg ble "tvangsveid" på sykehuset så hadde jeg jo også fremdeles levd i lykkelig uvitenhet om hvor langt unna jeg faktisk er. Jeg begynner jo som sagt å bli fornøyd. Skal jeg virkelig la et tall på vekten bestemme at jeg ikke kan være det likevel??
Akkurat nå føles det riktigst å la kroppen selv bestemme hvor den vil være. Jeg vet ærlig talt ikke hvor det er, for jeg har aldri latt kroppen få bestemme før.
Så kan det altså godt være at kroppen bestemmer seg for at den trives best på et sted hvor jeg altså fremdeles er overvektig i følge BMI. Det er mulig at jeg også risikerer å få "pes" for dette hos leger med "kroppsvektfiksering" Så lenge det farlige magefettet er borte så håper jeg at jeg kommer til å klare å overhøre slike kommentarer. At jeg klarer å være fornøyd med det jeg ser i speilet, og ikke falle tilbake til "tenk på et tall" leken. Den synes jeg at jeg har kastet bort mer enn nok tid på som det er!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar