Den beste starten på helgen...

Blomster på døren...

Verdens nydeligste bukett, og et kort med ord som treffer rett i hjertet..
Jeg blir stum av slik hjertevarme og omtanke.
Smiler fra øre til øre.
For en fantastisk start på helgen!
                                                                             ♥

Ønsker alle en strålende helg!


Hjertelig hilsen

Om hverdagsromantikk og selvmedlidenhet...

Ok da, jeg får vel bare innrømme det... Jeg har syntes fryktelig synd på meg selv en stund nå.

Joda, jeg er nyoperert med beskjed om å ta det med ro - men jeg har vel kanskje tøyd den strikken litt vel langt ved å formelig la meg gro fast i sofaen.
Matlaging og matlyst har, som jeg skrev i forrige innlegg, vært under pari... Og kanskje enda verre...
 Jeg er altfor godt oppdatert på hva som skjer på tv - særlig i såpeverdenen. Har fnist mye og godt av frisyrer, klær og elendige replikker... Men når jeg etterhvert er fullt oppdatert på hva som går når på hvilken kanal... Hva som er plottet i de forskjellige seriene... Og hva de forskjellige karakterene heter... Da begynner det å nærme seg overdosenivå!

Men i går klarte min kjære å børste støvet av meg. Halte meg bort fra puter, pledd og såpeserier på tv. (Det var ikke fritt for at det kom noen protester.. *kremt*)
Fremdeles under påvirkning av alle såpeseriene, så skulle jeg nå kanskje ha tatt en spansk en, og skrevet at vi tok på oss regntøy for å gå ut og hoppe i sølepyttene... Eller noe sånt...? *ler*

Sannheten er vel nesten så langt fra såpevirkeligheten som det går an å komme. Vi dro fra møbelbutikk til møbelbutikk for å se på utvalg og sammenligne priser, da vi lenge har vært på jakt etter noe nytt til stuen.
(De som kjenner mannen min, og vet hva han innerst inne synes og mener om møbel og interiørbutikker vil vel si at dette egentlig var ganske romantisk gjort., særlig med tanke på hvilket mareritt det er å gå i sånne butikker med meg, som er gammel interiørblogger... . ;-))

Tur i regnet eller møbelbutikkrunde.. Sannheten er at det var utrolig godt å bare komme seg en tur ut av døren. Typisk nok fant værgudene ut at de virkelig skulle sette inn støtet sånn omtrent da vi parkerte. Etter en kort springmarsj til døren var vi akkurat sånn passe gjennomvåte. Akkurat nok til at det bare var å vrenge av seg klærne, hive seg inn i en varm dusj, tulle seg inn i et varmt pledd og fyre opp i ovnen. Hverdagsromantikk på høyt nivå :-)    

Etter å ha fått varmen i meg igjen ble jeg sulten. Ikke bare sånn "uff, nå må jeg ha i meg ett eller annet - tror det er noen koteletter i kjøleskapet" sulten, men ordentlig sånn "jeg har lyst på noe ordentlig god mat - hva kan jeg lage" sulten.
Som sagt så gjort, så i går ble det en slags "Shepherds pie" variant, med blomkålmos istedenfor potetmos på toppen. Har ikke noen oppskrift å legge ut da den ble laget litt på måfå etter hva vi hadde i hus. Godt ble det ihvertfall! :-)

Kvelden ble avsluttet med en god film, i skjæret fra masse stearinlys. :-)

Takk til min kjære som klarte å riste meg ut av dvalen!♥
Det har vært nok sutring og "stakkars meg" for lange tider fremover nå! :-)    




Hjertelig hilsen

Dårlig matlyst og mangel på fantasi...

Må ærlig innrømme at matlysten ikke er den beste om dagen. Ikke orker jeg å stå foran komfyren og kokkelere i det uendelige heller. Har levd lavkarbo, men det har vært en svært lite spennende variant. Dessverre ikke den sunneste maten heller.

Der jeg før hadde tydd til Fjordland og ferdigpizza har det nå gått i karbonader (ferdig fra butikk), koteletter og fransk fiskegrateng. Minst mulig dilldall. Bare å varme i ovnen eller på plate. Tilbehør har vært kål, kål og mere kål (stuet, smørdampet eller som coleslaw) Nå begynner jeg ærlig talt å gå litt lei...

Er det noen som har tips om god lavkarbo-mat som går kjapt å lage?  Tar i mot alt med stor takk! :-)



Hjertelig hilsen

Om å stikke fingeren i jorda...

Fikk en kommentar på det forrige innlegget mitt som jeg tenkte jeg ville svare ordentlig på. 

Anonym sier:

"Mulig at du synes jeg er frekk, men jeg skjønner ikke hvordan du kan være fornøyd med å ende opp med en vekt som fremdeles sier at du er overvektig? Er det bare meg, eller er ikke poenget med å slanke seg å ende opp som normalvektig??"

Jeg synes ikke du er frekk Anonym. Faktisk synes jeg at du har et godt poeng!

Men hvem eller hva er det egentlig som bestemmer om når noen er normalvektig?

Noen sier at BMI er det rette å forholde seg til, mens andre hevder at BMI som målingsverktøy ikke fungerer fordi det ikke tar hensyn til for eksempel kroppsbygning og muskulatur. Andre igjen hevder at det kun er omkrets rundt midjen som er av virkelig betydning... Hva skal man så egentlig forholde seg til??

Som om ikke forvirringen rundt BMI er nok, så har vi jo også en skjønnhetsindustri som mener mye og mangt om hva vi skal veie. Det er vel ingen som sier at man er direkte tykk om man ikke passer klær i size zero, men det skapes en forventning rundt hvordan selve idealkvinnen skal se ut. Selv om man ikke har noen catwalk-ambisjoner så lar vi oss jo påvirke.  Ønsker vi ikke alle innerst inne, å være den best mulige utgaven av oss selv? Det er ihvertfall det blader, magasiner og tv til en hver tid forteller oss at vi bør være opptatt av. 

Jeg kan definitivt skrive under på at jeg har latt meg påvirke og definere. I tenårene stirret jeg meg blind på et tall som sa hvor mye jeg burde veie i forhold til høyden min, og jeg ville gjerne veie litt mindre enn det også. At det var et fordømt slit å komme seg ned dit, og at jeg spratt opp i vekt igjen så fort jeg slappet litt av på regimet, betraktet jeg som svakhet. Jeg var ikke bra nok i egne øyne hvis jeg veide over et visst antall kilo.

I etterpåklokskapens navn ser jeg jo nå at dette var ren og skjær idioti. Jeg var slank, men fra naturens side har jeg fått en kropp som har lett for å bygge muskler, og en benbygning som er over middels. Den eneste muligheten for meg å bli virkelig tynn var å sulte meg. Det klarte jeg takk og lov ikke, men jeg stirret meg like fullt blind på dette tallet  som sa at hvis jeg veide mer enn dette var jeg tykk, og sammenlignet meg med venninner med en helt annen kroppstype og bygning.

Det er lenge siden jeg sluttet å diskutere med venninner hva vi veier, og tenårene er et for lengst tilbakelagt stadium. Som jeg har skrevet tidligere, så har jeg boikottet badevekten. Mye fordi jeg ikke lenger vil la meg påvirke av det forbaskede tallet. For det finnes der faktisk ennå - riktignok moderert en smule med tanke på alder, men jeg har fremdeles en drøm om hvor jeg ønsker å være. (Jeg liker bare ikke å innrømme det..) Jeg tviler imidlertid på at dette tallet er særlig realistisk. Hvis det ikke hadde vært for at jeg ble "tvangsveid" på sykehuset så hadde jeg jo også fremdeles levd i lykkelig uvitenhet om hvor langt unna jeg faktisk er. Jeg begynner jo som sagt å bli fornøyd. Skal jeg virkelig la et tall på vekten bestemme at jeg ikke kan være det likevel?? 

 Akkurat nå føles det riktigst å la kroppen selv bestemme hvor den vil være. Jeg vet ærlig talt ikke hvor det er, for jeg har aldri latt kroppen få bestemme før.

Så kan det altså godt være at kroppen bestemmer seg for at den trives best på et sted hvor jeg altså fremdeles er overvektig i følge BMI. Det er mulig at jeg også risikerer å få "pes" for dette hos leger med "kroppsvektfiksering"  Så lenge det farlige magefettet er borte så håper jeg at jeg kommer til å klare å overhøre slike kommentarer. At jeg klarer å være fornøyd med det jeg ser i speilet, og ikke falle tilbake til "tenk på et tall" leken. Den synes jeg at jeg har kastet bort mer enn nok tid på som det er! 

        

Hvem bestemmer - hodet eller kroppen?

Det har vært stille her en stund. Grunnen til det er at jeg måtte en tur på sykehuset. Er fremdeles litt i tenkeboksen om jeg skal skrive mer om hvorfor jeg måtte dit. Må fordøye noen inntrykk og la tankene spinne ferdig i hodet først. :-)

Anyways... Jeg har altså ikke noen vekt hjemme. Det vil si - jeg har en. Den står plassert på badet, men har vært uten batteri i lange tider. Det har hendt mer enn én gang at mitt indre "slankemonster" har stirret lengselsfullt på den. Jeg vet jo at jeg har gått ned, så det er vel ikke til å unngå at jeg blir nysgjerrig..
Hvorfor la være å veie seg? Det handler rett og slett om at jeg ikke vil tilbake til det stedet hvor jeg lar meg "tyrannisere" av vekten - Lar den bestemme hvor fornøyd, eller om jeg er fornøyd med kroppen min.
 Det har vært perioder hvor jeg på grensen til manisk har veid meg daglig. Kanskje mere enn det også.
100 gram opp eller ned har vært utslagsgivende for hvordan dagen min har blitt. 100 gram opp har gjerne gitt seg utslag i matveien. Jeg har tenkt en ekstra gang før jeg har puttet noe i munnen. Det er ikke bra, og er en tankegang jeg ville bort fra da jeg la om kostholdet til lavkarbo. Så altså - vekten har fått stå i fred sammen med hybelkaninene. ;-)

Men, så hender det en sjelden gang at man er nødt til å oppgi vekt. Dette var en av de gangene. *sukk* Jeg hadde en formening om hvor mye jeg veide sånn omtrentlig, men for sikkerhets skyld gikk jeg på vekten med øynene lukket. Da jeg turte å åpne dem, oppdaget jeg at min magefølelse var 5 kilo bom - ikke i min favør!
82 kg?? (Jeg hadde altså gjettet på 77)

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt satt ut. Hadde aldri gjettet at jeg fortsatt veier over 80 kg. Siden jeg hadde vært fastende i 12 timer så kan jeg ikke skylde på mageinnhold eller mye vann i kroppen heller ;-)
Det komiske var at hverken legen eller sykepleieren trodde helt på det tallet heller, så de fløy opp på vekten begge to (ikke samtidig, hehe) for å kontrollveie... Og, joda - det stemte. :(

Måtte ha en aldri så liten realitycheck med meg selv etter at jeg kom hjem. 82 kg betyr at jeg har en Bmi på 27, som per definisjon betyr at jeg fremdeles er i klassen overvektig. Men det at jeg nå VET, endrer det egentlig på noe som helst?? Etter noen intense indre diskusjoner med meg selv *ler* så klarte jeg å dempe trangen til å styrte ut og kjøpe nye batterier til badevektspetakkelet. ;-)
Jeg må prøve å beholde fokuset på at jeg faktisk begynner å føle meg komfortabel i min egen kropp. Midjemålet mitt er nå 84 cm - hvilket vil si at jeg er 4 cm over det jeg hadde satt meg som målsetning. Neida, det gjør ingenting om jeg mister noen kilo til. Ingen vil beskylde meg for å se utsultet ut om jeg gjør det, men å begynne å strebe etter idealvekt eller Bmi - det lar jeg ligge.

Jeg har rett og slett bestemt meg for å la kroppen selv bestemme hvor den vil være. Om det så betyr 5 eller 10 kilo ned, eller kanskje bare 2. Mitt indre "slankemonster" kommer garantert til å fortsette å protestere. Stirre lengselsfullt på badevekten og forlange å få vite... Mulig at jeg bare hiver hele vekten ut vinduet, for hverken den eller "slankemonsteret" skal få lov til å ha noen innflytelse på meg igjen!

Har du et sånt "slankemonster" som prøver å ta over styringen? :-)

  

                                                                      (Bilde fra Google)  

                                                                    

Hjertelig hilsen

Om å steke i sitt eget fett...

Formen er ikke på topp i dag så jeg surfer nettet uten noe særlig mål og mening. Havner tilfeldigvis innom en av disse sidene som refererer til en eller annen forskningsrapport hvor lavkarbo ikke kommer særlig heldig ut.

Jeg glemte dessverre å ta vare på lenken der jeg fant rapporten, men det er da heller ikke poenget. Jeg følger kostholdsdebatten som pågår med stor interesse, men overlater til bedre kvalifiserte stemmer enn meg å dissekere alle disse mer eller mindre seriøse diskusjonene, forskningen og synsingen vi forsøksvis får tredd nedover hodet.

Men lar jeg meg påvirke? Det var akkurat det som fikk ristet meg ut av hjernetåken et øyeblikk. Jeg leste om at sjansen for å dø av hjertesykdom var prosentvis så og så mye høyere på et lavkarbokosthold enn det motsatte. (Grov forenkling selvsagt.) Kreft var også nevnt.  I brøkdelen av et sekund tenkte jeg "Oj!"

Det er noe med ord som kreft og hjertesykdom som setter en støkk i meg. De er på sett og vis så endelige. Ikke nødvendigvis en dødsdom, men varsler om en lang og beintøff kamp.

Jeg får summet meg. Blir småforbannet over at jeg faktisk har latt dette gå inn på meg.
Det er ikke slik å forstå at jeg vanligvis får hetta bare jeg leser ordet kreft, men det var noe med måten det var lagt frem på (og sikkert også dagsformen min) som fikk meg til å reagere. Fikk inderlig lyst til å sende en spydig mail til bloggeren som har lagt ut denne rapporten i en triumferende "hva var det jeg sa??" kontekst.

Istedenfor å sende en provosert mail, lager jeg en aldri så liten mental huskelapp til meg selv for fremtiden...

Når jeg leser slike rapporter (eller annen skremselspropaganda) skal jeg alltid huske på å tenke min egen situasjon inn i sammenhengen.
Med det mener jeg: Er det virkelig sannsynlig at jeg har større sjanse for å dø av for eksempel hjertesykdom nå, enn da jeg veide 120 kg? Kolesterolet var skyhøyt. Triglyseridene sprengte skalaen og energinivået mitt var lik 0 (Bare for å nevne noe.)
Etter fire måneder på lavkarbo er jeg tilnærmet normalvektig, de skyhøye verdiene er på god vei nedover - og jeg har så smått begynt å merke at jeg har fått energi til å kunne være i mere aktivitet...

Hva tror du?    

Jeg vet ikke, men velger så definitivt å fortsette å leve med den livskvaliteten jeg føler at jeg har nå. :-)
De som mener at de sitter med en bedre fasit, får bare holde seg fast i troen på at valget mitt betyr at jeg kommer til å steke i mitt eget fett. Dem om det! 

    

Én kokk kan lage mye søl...

Jeg skrev visst noe om muffins i går... *host* De ble vel ikke heeelt slik jeg hadde tenkt. Gode forsåvidt, men ikke akkurat en fryd for øyet. Tror jeg må prøve meg frem noen ganger til før jeg tar sjansen på å legge ut en oppskrift! *ler*

Det er ikke til å stikke under en stol at det har blitt mye prøving og feiling (les: søl) på kjøkkenet etter at jeg la om kostholdet. Nå skal det sies at jeg i utgangspunktet aldri har vært noen stor kakebaker. Det har nok litt med å gjøre med at jeg ikke er så flink til å følge oppskrifter til punkt og prikke. Blir litt sånn "man tager hva man haver" i kjøkkenskapet.. Litt av ditt og litt av datt. Det kan forsåvidt funke greit nok, men på dette nye kostholdet følger det jo som kjent med noen nye og ukjente ingredienser som feks JBK og Fiberhusk, mens hvetemel og gjær, som har vært følgesvenner siden barndommen, for lengst har blitt forvist til søpla.

Dette har blant annet resultert i en vaffelrøre som mest av alt minnet om pudding, og som tøt ut av vaffeljernet på alle bauger og kanter. Resultatet minnet mest av alt om tynn papp med en slags smak av vaffel... Ok, lese oppskriften ORDENTLIG neste gang med andre ord... *ler* Også var det noe med noen lapper som minnet mer om noe ubestemmelig stekt grøt. (Men de har jeg allerede fortrengt.. )

Med tanke på at jeg ikke er noe flink til å lese dem så skulle en kanskje ikke tro at jeg bruker noe særlig tid på å lete etter nye oppskrifter, men det gjør jeg faktisk. Tråler nettet og kokebøker etter inspirasjon. Leter både etter nye retter, og ikke minst nye (lavkarbo) måter å lage "gamle" retter på.
Jeg har jo skrevet om før at jeg sliter litt med frokosten, og ble kjempeglad da jeg fant en grei oppskrift på müsli....
Hadde jeg bare LEST oppskriften så hadde den sikkert blitt riktig god. Lukten av svidd müsli henger fortsatt i nesen. "Stekes til den blir tørr" leste jeg. Synes det tok litt lang tid men... Da den endelig var tørr var den også mørkebrun og smakte kull *grøss* Først da leste jeg... "Stekes i ca 10 min på 225 C.... Tørkes videre på 60-70 C hvis nødvendig" Det antydes fra bakgrunnen  her at jeg burde vurdere å skaffe meg briller... *hmpf*;-)

En ting som jeg imidlertid har hatt suksess med, er fuskingen med  te-kake oppskriften.
Vet ikke hvor smart det var, for nå får jeg nemlig ikke ha dem i fred lenger fra min delvis høykarbospisende mann... *ler*  De er gode i seg selv, men siden jeg gjerne vil ha dem så tørre, og så brød-smakende som mulig så har jeg byttet ut noe av kruskaklien med mandelmel. Litt mindre karber, og bedre konsistens og smak :-) Lagde noen her om dagen med Philadelphia med paprika og løk... De forsvant nesten før jeg rakk å ta dem ut av ovnen. Anbefales! :-)

Jeg er ikke av dem som tar jula på forskudd, men tanken på at jeg burde ha et litt større repertoar på bakefronten før den tiden kommer enn grøtlapper og muffins har allerede slått meg *ler*
Har du noen gode tips eller oppskrifter å dele? :-) 

    

Hjertelig hilsen